© Text & Bild: Merete og Leiv

Paradis i praksis
Merete og Leivs rundreise i Makedonia, 15. - 31. juli 2005

STAVANGER-KAVALA
Vi ser det allerede før flyet lander På Megalo Alexandros ved Kavala: Det er så grønt. Joda, vi har opplevd mye grønt i Hellas før, men her er til og med gresset irrgrønt, midt i juli.

I taxien inn mot byen – sjåføren forteller om regn og torden. Lufta har en ren, varm kvalitet, som nyvaskede hvite lakner i sommerbris. Rundt en sving, og der ligger byen, det føles nesten uvirkelig, dette er byen vi har sett bilder av i et halvt år, gledet oss til å ha som første stopp, og så er vi her.

Hotel Galaxy. Fint er det ikke, verken utenpå eller inni, grå betong og løsthengende neonbokstaver ute, slitt jukseteak og ekte 60-tallslook inne. Men med den utsikten spiller det overhodet ingen rolle. Fire etasjer over havnen, seilbåter, blå sjø, havneliv og dagligliv, og opp til venstre borgen som rager over de pastellfargede husene i den gamle bydelen Panagia.

Vi skal feire min bursdag og to års bryllupsdag (begge noen dager forsinket), og mens det går mot solnedgang rusler vi rundt i bykjernen for å finne egnete steder. Det blir ouzomezedes ett sted, et glass vin på en bar oppi Panagia, med bra utsikt over byen hvor lysene etterhvert er tent og månen henger vakkert over, så til slutt mer mezedes på en taverna like ved den egyptiske imareten (nå hotell). Joda, det er vel bare å innrømme det allerede nå, vi er som besatte etter mezedes. Egentlig kan vi leve på det hele ferien. Maten i Kavala er deilig, og etter hvert som dagene går setter vi mer og mer pris på det makedonske kjøkken: Umiskjennelig gresk, men med en liten snert, og gjerne litt mer krydret.

Kvelden avsluttes på Chartaetòs, en fantastisk musikkbar i hovedgata i Panagia som spiller moderne gresk pop og rock, akkurat som vi liker det. DJ’en får det travelt med å notere ned artistnavn til oss, men gjør det selvsagt med et (noe overrasket) smil.

KAVALA
Tidlig morgen. Sjøen er stille, lyseblå, det lukter salt og eksos, lufta har fremdeles et kjølig snev etter natten. Folk traver langs havna, med bæreposer, dokumentmapper, små søte håndvesker, en seilbåteier vasker dørken. Han deltar i et vennskapelig båtrace mellom Hellas og Tyrkia, de ligger flere dager i Kavala. De høye mastene dominerer havnefronten og båtene ligger tykkmagete i en kameratslig rekke.

Hotellet serverer god frokost, og endelig får vi sette tennene i yoghurt og honning igjen. Og den kaffen, den er en av de beste vi har smakt – noensinne!

Formiddagen bruker vi på borgen. Veien opp går gjennom den gamle bydelen, sjarmerende og sliten og full av blomster, med smale veier som svinger seg oppover mot toppen. Kavala er en av Makedonias vakreste byer, og oppe i borgen ser vi hvorfor. Husene klatrer over bølgene i landskapet, gror utover og oppover, i lyse, myke farger og med de karakteristiske rødmende taksteinen på toppen. Akvedukten skjærer gjennom byen, her oppe i borgen virker den liten og unnseelig, men den er i virkeligheten høy og mektig.

Akvedukten er fra 1550, og ligger midt i en gjennomfartsåre.

De eldste delene av borgen er 2000 år gamle, men den er påbygd, ombygd og antakelig delvis nedbygd mange ganger etter den tid, og regnes nå å være fra 1400-tallet. Borgmurene egner seg glimrende til å gå på, så vi får sett byen fra de fleste kanter. I det gamle våpenlageret/fengselet får vi med oss en fotoutstilling.

Det er tid for dagens frappé, og den vil vi nyte nede ved vannet. Det er lørdag, mange har fri, og kafeene er så godt som fulle, her innerst i havna. Men vi finner et bord i skyggen, og ser på folkelivet mens vi nipper til den iskalde kaffen.

Resten av dagen bruker vi på byvandring mellom gamle tobakkshandelshus og utsøkte småpalasser, med Cadogans guide "Greece" i hånden. Det er en bok som anbefales på det sterkeste, særlig om historie og kultur er viktigere enn å finne de billigste tavernaene og herbergene. Om kvelden spiser vi fisk på Panos, red mullet, hva det heter på norsk har jeg ingen idé om. Godt er det, iallfall!

UTFLUKT TIL PHILIPPI
Bilen, som skal være vår følgesvenn de neste par ukene, leveres som avtalt på hotellet, og etter frokost kjører vi den lille biten til Philippi. Philippi er Europas første kristne by, men lenge før det, ble den okkupert av Philip den 2. i år 356 før vår tid. Antikke, romerske og bysantinske monumenter i skjønn forening, et digert område som forteller noe om hvor sentral denne byen har vært. Vi får også gå på Via Egnatia, den gamle romerveien som bandt sammen øst og vest. Romerne var kanskje etterapere etter grekerne i mangt og meget, men veier kunne de bygge!

Vinden står stille i Philippi, svetten renner, vi har ikke akklimatisert oss ennå. En svært serviceinnstilt dame på turistinformasjonen i Kavala har sagt at siden det er søndag, så er strendene stappfulle, men det blir bedre jo lengre vi reiser fra byen. Og fulle er de. Iallfall parkeringsplassene, de flotte sanddynene som ligger her, synes ikke fra veien. Vi ender opp ganske langt unna Kavala, på et sted som vi aldri fant ut hva het. Deilig sand, varmt, rent vann, og en liten taverna som ligger kloss i stranden, mer kan vi ikke forlange!

På kvelden blir det mer mezedes i Kavala. Tavernaen heter Athanato Nero og serverer blant annet deilig pølse, innbakt feta og auberginesalat. Og så blir det mer musikk på Chartaetos.

KAVALA-SIDIROKASTRO
- Skal dere til Drama, spurte en gresk venn vantro.
- Der er det nesten like stygt som i Argos!

Likefullt var Drama første stopp denne mandagen. Det var iallfall ideen. Men det ble mange stopp før den tid: Storker på et kirketårn, kuer som drakk vann fra elven, en gjeter med flokken sin. Slikt må man jo bare kikke på. Og fotografere. Slike små lommer av vakkert hverdagsliv finnes overalt i Hellas, bakt inn i det klare, hvite lyset og omgitt av angen av støv, blomster og urter. Halvtimen kjøreturen til Drama skulle ta, tok nok en time og en halv...

Makedonia er gjennomskåret av mange elver, fint for kyrene også!

Og, kjære venn, Drama er ikke like stygg som Argos. Drama har en aldeles nydelig, stor park i sin midte, et lite eventyr av bekker, elver, små vannfall, trær, gress, blomster, ender... Legg til noen koselige tavernaer og noen kule barer, og du skjønner hva vi mener. I tillegg noen kronglete handlegater som vi også skulle utforsket mer. Men vi hadde parkert ved all stans forbudt-skilt, og er såpass norske i hodet at vi ikke våget å ha bilen stående der i mer enn halvannen time... Om vi hadde fått bot? Hahaha!

Serres var neste stopp. Vi gjorde ikke så mye annet der enn å spise lunsj, blant annet smyrnakeftedes som antakelig smaker akkurat som i Smyrna. Iallfall var sausen skikkelig hot. Da kokken hørte Leiv var norsk, ville han gjerne ha tips om skandinavisk fotball – han skulle tippe. Men norske fotballspillere hadde ferie den uka, og finsk fotball vet vi ikke så mye om. Overhodet ingenting, når sant skal sies.

Vi skulle bo i Sidirokastro, og det er ingen by som trenger å være på noens må se-liste. Men vi synes det er helt ok å være i greske byer som ikke har noen "claim to fame". Landsbyliv rundt en platìa, god mat og vin, fred, ro og hyggelige mennesker er vel bra nok innhold i en ferie, egentlig? Vi bodde en natt på byens eneste hotell (tror jeg), Olympos, som hadde store, greie rom med deilige balkonger.

SIDIROKASTRO-EDESSA
Ærlig talt, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive de neste timene. Men... Ok. La meg hoppe i det. Men det er ikke så lett å beskrive kanskje den vakreste natur jeg har sett noen sinne.

I vår så vi "Den gråtende engen" av Theo Angelopoulos på kino. Som var den vakreste filmen jeg har sett. Så du skjønner at vi bare MÅTTE dit hvor mye av filmen er spilt inn, på nettopp den gråtende engen. Som er et bilde på Hellas, men også en helt ekte innsjø - Kerkini. Denne innsjøen er vannløs vinterstid, og her bygget filmteamet opp en by. Som senere oversvømmes.

Byen er fjernet, på sommeren ville den uansett ligget iallfall delvis under vann. Men innsjøen i seg selv har en så utrolig, intens skjønnhet at den kan få en stein til å gråte. Det er langt fra allfarvei, og egentlig har jeg ikke lyst til å fortelle nøyaktig hvor denne delen av innsjøen er, en del av opplevelsen var at vi - bortsett fra et par fiskere - var mutters alene på den smale grusveien. Vi, og alle fuglene da. Fugler som lettet fra bredden og seilte sakte utover, dyppet nebbet i det turkise vannet, landet på vannliljene, som blomstret gult i gult over den blikkstille vannflaten. Og de sorte, smale trebåtene, også brukt i dramatiske scener i filmen, lå fortøyd langs bredden. Tuntreet til hovedhuset stakk hodet høyt opp av vannet, og de som har sett filmen vet hvilken fryktelig scene som utspant seg der.

Vel, det er ikke så lett å finne akkurat dette stedet i innsjøen (som ikke ser SÅ vakker ut over alt), men de som vil vite nøyaktig hvor det er, kan sende meg en e-post.

Fiskere på Kerkini, like over Angelopoulos by.

Min bedre halvdel og jeg krangler om to ting her i verden, og den ene er om Alexander var stor eller ei. Og her snakker vi ikke om cm over havet – han var visst bare 150. Siden jeg har umåtelig sans for Alexander, ble jeg skuffet i Pella, som har et museum med mye Alexander-snadder. For etter lunsjen, inntatt i "nye" Pella, var museet stengt – det stenger kl 15. Bare å sette nesen mot neste stopp: Edessa.

I EDESSA
Den fredelige balkongtimen, du vet hva jeg mener? Tiden mellom dag og kveld, du er støvete, svett, sliten, tørst. Da er det deilig å sitte på balkongen, ett glass hvitvin, kanskje med en bok eller bare prate sammen og se på livet/havet/fjellene/solnedgangen. Balkongtimen, hvor man liksom samler krefter for å gidde å dusje og nyte en lang kveld.

Hotel Varosi i Edessa hadde ikke balkong, bortsett fra en liten som var felles for alle gjestene. Og det blir jo ikke det samme. Likevel: Det var en liten perle av et hotell i gamlebyen, i et typisk makedonsk hus, innredet med antikviteter, stivet lintøy og kritthvite hekleblonder. Gulv som knirker og anegalleri på veggen. Og en alldeles knushyggelig, gjestfri vertinne, som serverte fersken til alle tider og kokkelerte ivrig på kjøkkenet hver morgen for å gi oss en av de bedre hotellfrokostene vi har fått i Hellas.

Like bortenfor hotellet lå fossene. Og fosset gjorde de. Selv i juli var det kraft i frasparket, selv om vi faktisk antar at noen gjorde ett eller annet om kvelden, for da var det så vidt vannet piplet. Kan man skru av fossefall med en kran?

Uansett, det største fossefallet kan man faktisk gå bak. Og tro meg: Å stå bak en foss er en sann fryd! Tonnevis av vann raser illsint foran nesetippen din, mens du står trygt og temmelig tørt på en liten hylle. Langt der nede ligger den enorme sletten, den strekker seg ca ti mil ned til kysten, og er et skattkammer av frukt og grønnsaker. Edessa ligger på en høy hylle i landskapet. Kanaler forsyner fossene med vann, og de innbyr til turer under frodige, skyggefulle løvtrær. Går du langs dem, med ryggen til fossefallene, støter du blant annet på en gammel, velholdt romerbro. "Mikri katarraktes" – de små fossene – er også flotte, dette er et rolig område for en frappé på dagtid, på kvelden skifter stedet karakter - mye mindre fosser og mye mer musikk, for å si det slik!

En av fossene i Edessa. Se de små menneskene helt øverst i dette bildet!

Beste middagen i Edessa hadde vi på et bittelite sted, hvor verten serverte det (eneste) han hadde: kylling, tomater, løk, feta og retsina. Men det er jo mer en nok! Og vi fikk en stor pakke moreller med oss hjem. Den digre, kommunale restauranten som ligger ved fossene var helt ok, men det er kyllingplassen vi kommer til å huske.

Etter et par dager i sjarmerende Edessa gikk veien videre.

EDESSA-PRESPA
Første stopp var vesle Nymfeo, en fin liten landsby i grå stein, delvis restaurert av pengesterke mennesker. Byen var en gang stor og rik på gull, men etter krakket i 1929 døde den nærmest. Nå er den visstnok kjent over hele Hellas for sin skjønnhet - men det føles litt som å gå i et museum. Her er lite ekte liv, liksom!

Så kom vi til Florina, og er det noe vi angrer på, så er det at vi ikke hadde beregnet mer tid her. Florina har smuldrende nyklassisistiske hus, en bred, livlig hovedgate, en elv som nå, midt i juli var ganske tørr og en stemning av livsglede som umiddelbart påvirker deg. Man blir, synes jeg, litt ekstra lykkelig i Florina. Sånn var det bare. Også her gikk vi i Theo Angelopoulos fotspor, til kafenionen Diethnès som han har brukt i flere av filmene sine. Det store, høyloftede rommet, med sparsommelig dekor og hvit- og sortrutet gulv og en rufsete gammel bygning, bød på god frappé og nostalgisk stemning.

Typisk, sjarmerende gate i Florina.

Veien videre gikk i grønne svinger, oppover og nedover, til vi så Prespa-innsjøene blinke lyseblått under oss. En utsikt å stoppe for. Det er to sjøer, Mikri og Megalo (liten og stor), Megalo er Balkans største innsjø, og er delt i tre, med gresk, albansk og F.Y.R.O.M.sk eierandel. Her er et utrolig fugleliv, og innsjøene er rike på fisk.

Sen lunsj ble det i Germanos, hvor vi også gikk på turistkontoret og plukket med oss et lokalt kart over innsjøområdet. Det skulle vise seg å være veldig lurt, kartet fikk virkelig brukt seg. Etter lunsj kjørte vi til Psarades, hvor vi tilfeldigvis traff på båtmann Thassos. Vi avtalte med ham å møtes neste morgen klokka åtte, så skulle han ta oss med rundt på Megalo Prespa. Det var best å dra ut tidlig, forklarte han, for da var fuglelivet størst.

Agios Achilleos/Prespa
Agios Achilleos er en liten øy på Mikri Prespa, her er 27 innbyggere og minst ti ganger så mange høner. Hønsene, hanene, kyr og hunder løper fritt omkring, og øyas hotell ligger midt i dette bondegårdslivet. Her er bil- og mopedfritt, en gangbro leder den halve kilometeren fra land til øy. Da vi ankom hotellet øste regnet ned, vi var dryppende gjennomvåte da vi sjekket inn. Men pytt, det var god temperatur, og vi lufttørket på balkongen mens vi drakk retsina og kikket på svalene og spurvene som ikke ble helt fortrolige med at vi skulle bo like under deres ungefulle reir. Å sitte slik å se utover innsjøen ga fred i sjelen, vi satt der mer eller mindre resten av dagen og kvelden, med unntak av en liten spasertur og besøk på hotellets restaurant. De serverte karpe fra innsjøen, godt!

Grytidlig neste dag, bare vi og fuglene var våkne da vi listet oss ut av hotellet og over gangbroen. Sola var knapt stått opp den også, og vannet skvulpet morgentrøtt under bena våre. Frokost var det ikke mulig å få tak i, ingenting var åpent noen steder, så vi satte oss sultne i Thassos’ vesle båt. Men pytt, vi glemte snart det. Alle pelikanene alene var verd turen, de majestetiske fuglene som lettet sakte fra steiner og bredder. Andre fugler var her også, men de vet vi ikke navnet på... Ikoner var malt på fjellsidene langs sjøen, og vi fikk gå i land ved et eremittkloster, Panagia Elousa, som lå bratt 40 meter oppi fjellveggen. Klosteret hadde beholdt de vakre, gamle freskene sine, og lå med en storslått utsikt over Megalo Prespa.

Dalmatinerpelikaner lever godt på Prespa-innsjøene.

Etterpå spiste vi frokost i Vronderó, en hyggelig kafévertinne sprang ens ærend i butikken for å kunne lage eggerøre og stekt feta til oss. Vi gikk tur på vår lille øy, som har flere kirker - blant annet en bysantinsk katedral - i tillegg til et kloster, skilpadder, miniatyrkuer og nydelig, bølgende landskap. Senere ble det fastlandet igjen, med tur opp på en liten fjelltopp på leting etter en hule vi ikke fant, rundtur i Psarades og vassing i Megalo Prespa. Jo, det går an å bade i den store innsjøen, hvis du ikke trenger minst 24 graders temperatur på vannet - som oss. Middag denne dagen ble inntatt i Psarardes, og gigantes, de hvite, store bønnene som dyrkes her, var selvsagt en del av menyen.

PRESPA-KASTORIA
Veien til Kastoria er forbedret i forhold til vårt kart, og turen tar ikke lange stunden. Vi får et nydelig utsyn mot byen som ligger på et smalt nes uti en innsjø, men kjører ned til sydenden av sjøen, til Dispilio. Den gjenoppbyggede neolittiske landsbyen her er et underlig skue:

Det lå en by her omlag 5300 før vår tid, små hytter bygget av strå og søle. Ved å bygge ute i vannet holdt man ville dyr på avstand. Vi får egen guide, som også anbefaler et besøk i Dispilos museum. Det hadde sikkert vært lurt, men vi gidder ikke. Istedet kjører vi tilbake til Kastoria, og finner enkelt hotel Aiolis. Hotellet ligger nesten på toppen av byen, og vi får stort rom med både balkong og utsikt. Heldigvis har vi bestilt et "superior" rom. De blikkene vi kaster inn på de alminnelige rommene forteller oss at her får vi mye ekstra for 11 euro! Så små rom har vi aldri sett før - og vi har sett mye.

Vi rusler ned til Doltso-distriktet, hvor de gamle rikmannsvillaene ligger. Noen er omfattende restaurert, andre er nærmest ruiner. Byen er også stappfull av bysantinske kirker, de fleste er stengt. Lunsjen inntas ved innsjøbredden på nordsiden av byen, en estiatorio som heter Krondire. Nam! De serverer blant annet gigantes til å dø for (vi er fremdeles i bønneland), kruttsterk tzatziki med dill og nybakt surdeigsbrød.

Om kvelden drar vi til byens sørside, hvor det er mye mer livlig enn på nordsiden. For et folkeliv, for noen trendy barer - helt utrolig i en by på bare 17.000! Det er folkedans i emning på et lite utendørs amfiteater, vi sitter en stund og kikker på. Utrolig, synes vi, hvordan det virker som om ungdommene med spiket hår og nesering kan trinnene like godt som gamlemor på 80. Kvelden avslutes imidlertid på den lokale rockecafeen. For å høre gresk rock, så klart.

Kastoria er bygget på pels- og beverindustri, navnet kommer faktisk av det greske ordet for bever. Beverindustrien er i all hovedsak flyttet ut fra byen, men pelsproduksjon er fremdeles en viktig næringsvei. At folk lever godt her, ser vi av alle de velstelte, gigantiske husene. Særlig på nordsiden er det tett mellom dem. Men her er også en fredelig promenade langs sjøen fylt med benker som innbyr til lesing. Akkurat det gjør vi. Og caféen vi inntar formiddagsfrappeen i er fylt av nyfriserte menn med gullklokker og dyre solbriller. Uvant å se pengene ligge så tykt utenpå, her i Hellas (i hvert fall utenfor Kolonaki-distriktet i Athen!).

Kastoria ligger vakkert til på en innsjø.

Lunsjen er like god i dag, og etterpå går vi på folkloremuseum. Det er innredet i en av de gamle herskapsvillaene, opprinnelig eid av pelsfamilien Nerantzi Aivazi, og utrolig godt bevart. Guiden, som kan noe engelsk, er flink vert, og det er skikkelig interessant å få se et slikt hus innenfra.

Resten av ettermiddagen sitter vi på balkongen, med vin og gresk musikk fra tv. Middag spiser vi på et enkelt sted på Omoniaplassen, hvor kokken drar oss med på kjøkkenet for å velge mat (alltid litt stas, det), og deretter går vi nok en gang på den lokale rockebaren, som like gjerne spiller Led Zeppelin og Madrugada som hjemlige rockelåter. Fordi vi ba om visittkort, og kanskje ti år eldre enn de andre som gikk der, trodde de muligens vi kom fra en avis eller guidebok eller noe sånn. Iallfall fikk vi gratis drinker og mye oppmerksomhet, helt til vi hadde forklart hvem vi var...

Så, dommen. Ja, for vi hadde hørt at Kastoria var Hellas’ vakreste by. Vi har lenge ment at vårt elskede Nafplio på Peloponnes fortjener den tittelen. Og tro oss: Den gjør det. Nå har vi vært de fleste steder i Hellas, unntatt i Thrace, og det er sant: Nafplio er uten tvil vakrest. Kastoria er nydelig fra avstand, og ligger så pittoresk på innsjøen sin. Men på innsiden kan den ikke måle seg med vår peloponnesiske perle.

KASTORIA-PLATAMONAS
Vi kjører rett til Veria denne morgenen, hovedsakelig på nye Egnatia Odos. Det er en skikkelig gromvei i følge min bedre halvdel, som står for transporten. I Veria går vi litt i det tyrkiske og jødiske kvarteret, spiser lunsj på Goody’s (det er lov èn gang per ferie) og rusler i hovedgaten. Veria er helt ok, men man MÅ ikke dra dit.

Men Veria ligger greit i forhold til Vergina, hvor vi får feriens største museumsopplevelse. Så er også museet nesten nytt og prisvinnende. Det er bygget rundt og over fire gravkammer, blant annet Philip den andres samt et som antas å være gravkammeret til sønnen av Alexander den store! Her er også ulike funn fra gravene, og modeller som gir et enda klarere bilde av fortiden. Fascinerende!

Det finnes en del ruiner i Vergina også, men de er ingenting opp mot museet, synes vi. Unntatt kanskje restene etter teateret da. Det var her den selvsamme Philip ble myrdet i 336 før vår tid, og Alexander utropt til konge.

PIERIA
Så setter vi nesen mot Pieria-kysten, og etter bunkring i Katerini (ikke fin), ankommer vi hotel Kymata like i strandkanten ved Platamonas. Det er deilig å se hav igjen, etter en uke i fjellene. Litt balkongliv med havutsikt og et lite plaskebad må til, før vi kjører inn til livlige Platamonas sentrum. Her er det "strandpromenaden-på-Naxos-fullt", endel tacky butikker, men også spisesteder som frister med god mat og servering utpå lange moloer, og barer med bord og stoler på stranden. Nakne tær i sanden under GT’en, slett ikke verst!

La meg si det med en gang: Pieria skal være et badeparadis, men for oss, som liker strender som har sand, ikke er brådjupe, har solparasoller/senger og ikke er overfylte, er det vanskelig å finne drømmestranden her.

Leiv har fått nok av strandlivet, nå skal vi kjøre opp mot Olympen.

Vi fant en likevel, i Nèi Pòri. Her er milelang sandstrand med alle fasiliteter, mye folk men langt fra overfylt. Og vannet er selvsagt gullrent og deilig varmt. Vi har et par halve, late dager på stranden, mer gidder vi ikke. Ferie er til for opplevelser, sløve kan vi gjøre på hytta og hjemme.

Etter lunsj i Litohoro, som virker som en litt kjedelig by (men vi var der bare halvannen time) tar vi kjøreturen inn mot Olympos-fjellet, så langt veien går. Den er slett ikke verst til å være en enkel fjellvei, og utsikten er flott, med skyer og spredte solstråler, men været gjør også at vi ikke er sikker på om vi ser toppen. (Vi ser den, tror vi, dagen etterpå, i Dion.)

I Palios Pandelimonas skal det være landsbyfest. 27. juli er navnedagen til helgenen deres. Vi vil være med! Vi var på landsbyfest i Megalo Papingo i Epirus/Zagorahoria for to år siden, og mer stemningsfull kveld er vanskelig å tenke seg. Så også her. Levende musikk og leende mennesker, et gyllent lys som pakker hele byen inn i glede. For en deilig fest!

Landsbyfest i Palios Pandelimonas, og lys tennes i kirken.

PLATAMONAS-THESSALONIKI
Første stopp i dag er Dion, hvor Philip den store lærte soldatene sine å krige på nye måter, noe som gjorde at de vant slag etter slag. Her er også romerske ruiner, blant annet en etter en by. Det er vakkert her, med rennende vann, trær og gress, og en slags sommerfugler, sorte og himmelblå, som danser rundt oss.

Thessaloniki er neste og siste stopp. Det er torsdag formiddag, vi skal være her helt til søndag. Vi skal bo standsmessig, i byens hjerte – på hotell Electra Palace på Aristotelous-plassen. Vi har rom med balkong og utsikt mot plassen og sjøen. Vil vi ha enda mer utsikt tar vi heisen til takterrassen, hvor det også er et lite basseng. Hotellet har super frokost, rommet vårt er stort og luksuriøst. Det er bare et eneste minus: Vi kan aldri bo noen annen plass i Thessaloniki, dette er helt perfekt! (Man skulle vært rik, med andre ord.)

Her nyter jeg livet på takterrassen til Electra Palace i Thessaloniki.

Vi falt pladask for Thessaloniki. For en by! Her er naturligvis storbyfølelse så det holder (for en kontrast til Agios Acilleos...), her er trendy, livlig og broket, på samme tid likevel vennlig, bedagelig, avslappet. Dette er ingen vakker by i tradisjonell forstand, men her er grønne, fredelige sidegater, og om du løfter blikket fra gateplan, er her faktisk mange flotte bygninger.

I storbyer er det ikke alltid lett å finne de beste spisestedene, så vi følger et par anbefalinger. Første kveld spiser vi på Aristotelou (adresse Aristotelou 8), som skal være bra på mezedes. Men maten var helt ordinær, og halvparten av det vi ville bestille var "finished". Neste kveld spiser vi et utrolig mye bedre måltid på To Peran (på Iktinou), hvor maten er gresk med tyrkisk innflytelse. Siste kvelden spiste vi godt på O Genti, på toppen av byen. Fordi de har verdens kuleste nettside: www.yenti.gr.

Ellers gikk tiden med til shopping, (Thessaloniki et skikkelig shoppingparadis for meg, jeg kunne kjøpt klær til kontoen var tom), tur på Det hvite tårnet, i Rotundaen (under oppussing), arkeologisk museum (under oppussing), på Modianou-markedet og i Ladadika-strøket. Alt kan anbefales på det varmeste.

Siste kvelden dro vi oppover åsene, opp til de gamle bymurene. Det var ikke så lett å finne fram, så her er en forklaring: Ta buss nr 23 fra Eleftheria-plassen. Gå av på første stopp etter at dere har kjørt gjennom bymuren. Gå ned igjen, gjennom murene, og du ser et gammelt tårn og mer murer. Her er fantastisk utsikt, og et flott sted å være ved solnedgang. Det er mange fristende tavernaer i nærheten. Vil du prøve To Genti, som oss, fortsetter du videre oppover bakken der bussen stoppet. Ta første gate til venstre, den heter Dim. Ipatrou. Du går gjennom et boligområde, og svinger til høyre opp I. Papareska. To Genti ligger nesten på toppen, i nr 13.

Etterpå middagen dro vi ned til sentrum igjen, til en knallbra musikkbar vi hadde funnet kvelden før: Sarothron på Katouni i Ladadika. Bare gresk moderne musikk i høytalerne - vi er i himmelen.

Der har vi befunnet oss ofte på denne ferien. Makedonia er vakker, variert og våre 16 dager gikk altfor fort. Det er flere steder vi kunne tenkt oss å utforske mer. Likevel har vi fått med oss svært mye, synes vi. Et tips til slutt: Det er greit å kunne litt gresk når du reiser her. De færreste vi traff snakket engelsk. (Noen kunne nok litt tysk, men det kan ikke vi.) Men på vårt haltende turistgresk gikk alt helt greit.

Og vi skal tilbake, det er helt sikkert. Men først skal vi til Nafplio i september...

Merete og Leiv

 

Resebrev 2005 »


© 1997 - 2005 Jan Eklund / KALIMERA | TA DET LUGNT - Internet: www.kalimera.se - E-post: kalimera@kalimera.nu



HEM

SÖK

FORUM

E-GUIDER

BOKA HOTELL

BOKA BÅTBILJETT

BOKA HYRBIL

© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera