Nea Chora

[pelagia]

Etter 2 års fravær besøkte vi igjen Nea Chora 24.8 -7.9, som var mye tidligere enn vanlig for oss. Vi syns allikevel det var veldig koselig med liv og røre og fulle solsenger. Alle var blide, for det var bra med folk seint og tidlig.
Vi bodde på Arocaria .
Det første som møtte oss var at 50/50 ikke lenger hadde bord og parasoller ute på fortauet. Det var heller ikke folk inne, men servering på kvelden nede ved vannet.
Ettervert åpnet Roxann for frokost inne, men ingenting ute.
Rett før man svinger ned fø Portes var det satt opp en sperring, med et innkjøring forbudt skilt. Dette var enkelt å flytte på, og det ble gjort – flere ganger daglig. Og det ble ikke alltid flyttet tilbake igjen, og da kom jo bilene. Det mest spesielle vi så var at en bil rett og slett skjøv sperringen foran seg på støtfangeren og kjørte videre. Nå skal det sies at det også foregår byggevirksomhet i det store huset bak Portes, med store kraner som stengte veien også der. Dette går seg kanskje til etter hvert?
Men på kveldstid var det fortsatt ganske mye kjøring langs den fine, nye strandpromenaden. Det var lagt store steiner som hinder mot at biler skulle parkere, men det var allikevel fullt av scootere som sto der. Drosjer kjørte for eksempel fram til restaurangene når de hentet folk.
Ny restaurang før du kommer til Agistri (husker ikke om det var i et restaurert hus, eller om det var nybygg). Det var helhvitt både ute og inne, og het The 5. De hadde altså sommerliere og solgte kun vin i flasker, de mente visst det var mer hygienisk enn husets vin. Den billigste kostet 28 euro.
Menyen var moderne. Vi spiste fisk og en kyllingrett. Fisken var visst bra, men kyllingretten som var veldig lekker å se på manglet fullstendig krydder. Vi gikk ikke tilbake.
Vi gikk heller ikke til Portes, enda vi jo gikk forbi der flere ganger om dagen. De virket ikke veldig interessert i oss. Når det ikke var bord, ga de oss et kort. Vi orket ikke bestille bord.
Vi holdt oss mest til Mikrolimano ytterst på piren, der stemningen var upåklagelig, maten god og billig.
Vi var i Chania en gang på kvelden og 3 ganger på dagtid. Det var sinnsykt mye folk, så vi gikk hjem etter kort tid.
Så skulle vi gå vår vanlige tur fra Nea Chora til Kalamaki. Der var Bamboo kafe og Salavantes restaurang jevnet med jorden. De hadde visstnok bygd ulovlig.
Salavantes har bygd nytt på tomta ved siden av Akasti, der det før av og til har vært utendørs servering. Stort og fint. Var ikke innom for å spise denne gang.
Stranda ved Irida er nå så auret bort at det er lite plass til solsengene. Redningstårnet står nesten oppe ved bygningen. Den lille fine stranda var helt borte og alt gikk i ett bort til restaurangen Kalamaki, som hadde fullt opp med solsenger.
Vi fikk også med oss sardinfestivalen i Nea Chora 2. september. Det var en opplevelse. For en innsats av lokalbefolkningen! Det ble satt ut fakler på de små holmene rundt omkring – også på øya med det lille kapellet. I vannet fløt hjemmelagede fakler og alt dette brant i hvert fall ved midnatt.
Det var helt fullt med folk overalt, det var røyk fra grillene og det ble solgt loukomades og mais. Musikk og dans. Fyrverkeri. Fotis på Arocaria fortalte at de hadde kjøpt inn 2 tonn sardiner fra Souda.
Neste dag var alt borte, med noen få, små unntak. Hverdagen fortsatte i Nea Chora.
Vi kommer tilbake, men da i september/oktober.