Vi har alle våre styrker. Og svakheter. Det jevner seg ut.

[Admirala]

Jeg er hos Inger, som har fått ny pc og har problemer med internett og sånn. Så fordi jeg har brukt internett og sånn mer enn henne, oppretter jeg en epostkonto for henne, registrerer en ny startside, bokmerker noen favorittsider osv.
- Forklar meg dette sent, sier hun, - jeg har en internett-IQ på 30.
- Min internett-IQ er på under 100, sier jeg.
- Den virker å være på minst 130, kommenterer hun.
- Hadde en datanerd vært her, ville du sett at min ligger på rundt 80, i beste fall, sier jeg.

Deretter går vi for å spise lunsj med den svenske professoren og hans frue. Mens jeg og fruen, som også er en meget oppegående dame, diskuterer arkitektur, diskuterer Inger og professoren arv kontra miljø, historiske perspektiver på dette og forskeres redsel for ikke å være politisk korrekte. Inger og professoren har lest bøker og artikler om dette. De har lest så mange bøker og artikler om dette at de like gjerne, i mine ører, kunne diskutert kvantefysikk. Deres arv-kontra-miljø-IQ er på minst 130. (Nei da, det heter ikke IQ i slike forbindelser, men dere skjønner hva jeg mener.) Fru professoren, som er arkeolog, og jeg, diskuterer arkitekturen på det nye Akropolis-museet, og selv om vi kanskje har arkitektur-IQ på litt over gjennomsnittet, er det ingen komplisert, kvantefysiskaktig diskusjon.

Som leder meg til det egentlige temaet: Å diskutere temaet dugnad og fellesskapsånd med grekere. Jeg er oppvokst i et land hvor det er en selvfølge å yte noe til fellesskapet, og at det man yter ikke nødvendigvis gir personlig vinning, iallfall ikke umiddelbart. (Professoren og Inger ville nok sagt at dette skyldes miljø, eller nærmere bestemt kultur, ikke arv.) Men tanken om å yte noe for fellesskapet, slik at vi alle kan få det bedre, er en tanke som generelt sett er på nivå med kvantefysikk for mange grekere. For, mener de, skal man gjøre en ekstra innsats, skal det være for at en selv, ens familie eller nærmeste venner skal nyte godt av det.

Et veldig enkelt eksempel: En vårdag sier jeg til en gresk venn:
- La oss ta med noen sekker og fjerne alt søppelet på stranden.
- Hvorfor, sier han.
- For da blir det hyggeligere å være her, og kanskje folk ser at det er rent og dermed kaster sitt eget søppel i søppeldunkene.
- Hvorfor skal jeg rydde for at folk jeg ikke kjenner skal ha det fint, sier han.

Jeg har hatt uttallige slike Til gode for fellesskapet-diskusjoner med grekerne, men til ingen nytte. Grekernes fellesskaps-IQ er ikke særlig høy. Ja, selvsagt generaliserer jeg. Og jeg skal fortsette med det. For til gjengjeld har grekerne betydelig høyere IQ enn nordmenn når det gjelder å nyte livet, å ta en dag om gangen, vektlegge sosiale bånd framfor karrierestigen, drikke vin på onsdager og stille spørsmål ved autoritetene. Blant annet.

Men altså: Samfunnsånden, dugnadsånden, den er det lite av i Hellas.