Et sjeldent innblikk hos munkene på Athos-fjellet

[Admirala]

Grekerkjæresten, Kostas, var i ti år god kompis med Fotis (ikke hans egentlige navn). De møttes på gymnaset, og hang sammen helt til Fotis begynte med narkotika. Han endte opp som sliten heroinist, og hvis Kostas støtte på ham i gatene, var Fotis' eneste reaksjon å tigge om penger. De siste årene har Fotis ikke vært å se i byen, og Kostas ante ikke noe om hvor han var blitt av.

Her i uka fikk moren til Kostas en telefon fra Fotis. Fotis hadde det lagret på mobilen, sammen med fasttelefonnummeret til kjæresten min. Men den har Kostas kvittet seg med forlengst. Fotis ba moren gi hans telefonnummer til Kostas, og det gjorde hun.

Kostas ringte Fotis, og Fotis svarte med "Ela, Pater". (Pater som i kirke-/munkeliv).

Det viser seg at Fotis de siste seks årene har bodd i klosterstaten på Athos-fjellet, den østlige fingeren av Halkidiki, hvor bare munker og andre menn har lov å oppholde seg. Fotis hadde i fortvilelse søkt dit for å bli kvitt avhengigheten sin, og munkene hadde tatt ham under sin kappe. Han bodde der fremdeles, og arbeidet med å lage smykker av perler og andre materialer, som munkene solgte, og var naturligvis helt stoff-fri.

Men han var litt full... "Munkene dro inn til byen i dag morges, og kjøpte en hel gris", sa Fotis, "så nå spiser vi helgrillet gris og drikker tsipouro, alle er litt fulle."
"Munkene også", spurte Kostas.
"Ja, selvsagt", svarte Fotis, men kunne berolige med at det ikke var noe som skjedde hver dag, verken med ham eller munkene.

Mer var det ikke, og det er kanskje ikke så rart at munker drikker seg fulle. Men jeg fikk noen herlige assosiasjoner til greske Dionysos-feiringer, med helstekte svin, fulle drikkekar og fristende drueklaser. Og svette, flirende, begersvingende munker.

Men best av alt er det jo at Fotis har fått seg et mye bedre liv.