Jeg er jomfru

[Admirala]

”Jeg er jomfru”, sa Jane, en skotsk kvinne som bor med sin greske mann i nabobyen Tolo. ”Jeg vet det er et forferdelig stjernetegn”, fortsatte hun, ”vi er kritiske perfeksjonister som bekymrer oss altfor mye. Hva er du?” ”Kreps,” svarte jeg, som sant er. ”Et godt stjernetegn”, kommenterte hun. Og så ble vi sittende å snakke om hvordan vi i vår tidligere, nordeuropeiske hverdag ikke hadde brydd oss det spøtt om stjernetegn, mens det i Hellas ofte er noe det første man blir spurt om i møte med nye mennesker. Horoskopene leses og diskuteres, og alle vet hvilke stjernetegn som ikke går sammen i parforhold. Fisk og løve, for eksempel, skal være katastrofalt.

For et par dager siden hjalp jeg en venninne i butikken hun jobber i. Det var en travel dag, med fire – fem busslaster med ungdommer på klassetur. Alle skulle kjøpe gaver med hjem. Moren til butikkeieren kom også innom, bare for å ta en røyk og hvile bena i fem minutter. Jeg har aldri truffet henne før, og vi utvekslet heller ikke mer enn et ”hallo” da hun kom inn. Etter å ha betraktet meg jobbe i cirka tre minutter, nikker hun mot meg og spør min venninne: ”Er hun kreps?”

Jeg kunne avfeid det som flaks, tross alt, hun hadde en tolvtedels sjanse på å få det rett, mye bedre odds enn Lotto. Men det er ikke første gang. Tre ganger tidligere i løpet av det siste året har ukjente mennesker gjettet på hvilket stjernetegn jeg er født i – og alle har gjettet riktig på første forsøk.

Fremdeles tror jeg ikke på astrologi. På den annen side, hvordan greier de å gjette det? Hvis noe ved meg roper ut at jeg er kreps, så må det jo faktisk bety at stjernetegnet har betydning for personligheten eller utseendet. Mange oppfatninger og fordommer har stått for fall etter at jeg flyttet til Hellas, og dette er en av dem. Faktisk har jeg begynt å lese horoskoper, noe ingen av mine norske venner må få vite om.

”Jeg er jomfru”, sukket Antigoni misfornøyd, etter jeg hadde kjent henne i omlag ti minutter. Denne gangen var det ikke snakk om stjernetegn, men en fysisk tilstand. Og tro ikke at Antigoni, en venninne av en venninne, har et sykelig meddelelsesbehov. Hun er bare gresk. Første tiden her i Hellas forundret jeg meg over hvor mange hemmeligheter jeg fikk vite, hvor mange personlige og til dels pinlige detaljer folk fortalte meg, hvor intime samtalene kunne bli, selv med folk jeg knapt visste hva het.
Nå er jeg ikke så lett å sjokkere lengre. Ikke bare det, jeg vet at jeg må dele mine egne hemmeligheter også, for ikke å virke kjedelig eller gjerrig.

”Hvorfor er det slik”, spurte jeg Kostas her en dag, ”hvorfor er dere så utrolig åpne? ”Alt kommer ut likevel”, sa han. Og alle som har snakket med en greker vet at nysgjerrighet som regel er et framtredende trekk. Så nysgjerrighet, paret med et ytterst sosialt liv, paret med tynne husvegger, manglende evne til å holde kjeft og – i Nafplios tilfelle – knappe 15.000 innbyggere som mer eller mindre kjenner til hverandre... Jo da, alt kommer ut, det er like greit å fortelle om det selv, så er det forhåpentligvis ens egen versjon som bringes videre. Og uansett vet de jo halvparten om deg fra før av, siden det bare er å kaste et blikk på deg og se hvilket stjernetegn du tilhører.