Kaldeste dagen i år

[Admirala]

Isvind. Den kryper innenfor i sømmene på jeansen, inn under skinnjakken. Jeg trekker hetten på munkejakken over hodet og drar ermene nedover hendene, likevel glefser vinden hissig, som isnåler mot bar hud. Den femogtredve minutters turen fra jobben og hjem går langs fjorden, i motvind, og solen varmer ikke i det hele tatt. Jeg er i Stavanger i mai. Jeg er kledd i samme antrekk som jeg brukte på kalde januardager i Nafplio. Da føltes det som om jeg hadde for mye klær på meg.

Like før jeg gikk hjem snakket jeg med Kostas i telefonen. Min kompis Kostas fra Nafplio.
- Jeg er trøtt, sa han, - det har vært så varmt å jobbe i dag, selv om jeg bare hadde på meg shorts følte jeg at jeg ble stekt.

Så jeg tenkte på det, der jeg gikk i permafrosten, med likfingre og peonrød nese. Det hjalp ikke å tenke på det. Det ble bare verre. Hjemme lå bare en regning i postkassen, mange tusen for sliping av parkett. Parmesangratinert torsk og linsestuing til middag, men jeg har glemt å kjøpe grønnsaker.

Det var bare en ting å gjøre. Reise herfra. En uke i Hellas, i Nafplio i juni, bare 3000 kroner t/r med KLM, føles som lommerusk i forhold til gleden ved å vite at jeg snart skal tilbake. Treffe vennene mine igjen, gå på den første konserten Kostas’ band skal holde, bade, kikke på leiligheten min for å se hvor langt de har kommet og om maleren har malt med de fargene han skulle der han skulle. Supe frappé på Syntagma, spise mezé og drikke billig hvitvin fra fat, sette på a/c’en om natten.
Og klage litt, bare litt, over hvor varmt det er.