Margarita Limberaki Stråhattene, 1. kapittel.

[sven.kriti]

Se også: Mest leste bok på gresk språk.

[CENTER][CENTER]Første kapittel. - Den polske bestemoren.[/CENTER][/CENTER]
Den sommeren kjøpte vi store stråhatter. Marias med kirsebær rundt, Infantas med lyseblå forglemmegei og min med illrøde valmuer. Når vi lå slik henslengt i kornåkeren ble himmelen, markblomstene og vi til ett. ”Hvor har dere nå gjemt dere igjen!” ropte mor. – Stillhet, ikke et ord, bare småprat. Vi fortalte hverandre hemmeligheter. Før i tiden snakket Maria med Infanta uten at jeg skulle høre det, fordi jeg var minst. I år imidlertid, i år lå Infanta litt lenger borte. Hun sa ikke stort. Derfor snakket Maria med meg. Snakket og snakket mens hun rullet seg rundt i kornåkeren. Kinnene hennes ble røde og øynene hennes fikk en egen glød. Når jeg glemte meg for å betrakte solen som var i ferd med å gå ned, eller et insekt på vei til gjemmestedet sitt for å sove, ble Maria sint. ”Ja vel da! Det interesserer deg ikke dette?” ropte hun. ”Og her sitter jeg og tretter meg ut for å åpne øynene på deg! Det går ikke an at du tror barna kommer med storken!” Jeg skulle til å svare henne at jeg visste det ikke var storkene som kom med dem, og at jeg alltid hadde visst det, men jeg ble avbrutt av latteren hennes. En sterk skingrende latter som fikk hvetekornene til å vibrere på aksene idet den passerte forbi sletten på vei til fjellet på den andre siden, for å komme tilbake som ekko. Den gikk meg på nervene denne latteren til Maria så lenge den stod på. Jeg ante med dette en skamløshet som berøvet kjensgjerningene for deres mystikk og sjarm. Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg hørte denne latteren, kom jeg til å tenke på fjorårets feiring av profeten Elias, da jeg hadde sett et lite dødt barn nedlagt på en flaske med sprit. Et lite barn, slik det lå i magen til mammaen sin før det ble født.
Jeg hvilte ikke middag. Det var en vane jeg hadde helt fra jeg var liten, da jeg mente at det å ikke hvile middag var en opprørsk handling, et tegn på viljestyrke og et uavhengig sinn. Jeg klatret opp i valnøttreet, der laget jeg kranser og armringer av blomster og hestetagl. Etterpå tok jeg dem på meg og forsøkte å se bildet mitt i bassengets vannspeil, men det lyktes meg ikke, for akkurat da falt solen ned på det og fikk vannet til å skinne som et stykke glødende gull som blindet øynene mine.
Jeg laget slik pynt til søstrene mine også. Jeg syntes imidlertid ikke om det da jeg fikk se det på dem. Ikke av sjalusi, men det var som om de ikke likte det nok, som om de ikke satte pris på det, som om de var overbeviste om at de skulle visne før tiden og at armbåndene bare var hestetagl, slik gjorde de dem til hestetagl, og faktisk av halene til hestene, de som viftet frem og tilbake for å jage de plagsomme fluene som kom for å ta seg en bit av rumpene deres.
Da solglansen tynget øyelokkene mine, og lemmene mine sviktet som om jeg hadde drukket søt vin, gikk jeg på låven hvor jeg fant skyggefull ro og lukten av høy. Personer og reiser fylte ensomheten min der. Kulørte bånd som flagret, oransjefargede hav, Gulliver hos Yahooene i Vrinskeland, Odyssevs på øyene til Calypso og Kirke. Hun var en ond kvinne Kirke, som skapte mennesker om til svin. Uansett hadde hun kraften til å gjøre det. Ville kanskje jeg også få en slik kraft senere? Selvsagt ikke for å omskape folk til svin, men slik……Kroppen min sank dypere ned i høyet, hodet mitt bøyet seg nedover. Jeg ble grepet av en lett søvn, som jeg ikke innrømmet overfor noen. Den var søt, og da jeg våknet var det som å komme tilbake fra en annen verden. Men marken smilte og druene hang modne på vinstokkene. Hånden min skulle til å plukke og munnen min skulle til å smake. Jeg sa inne i meg at av alle verdener, av alle stjernene som er verdener, er kanskje vår jord den vakreste.
Huset vårt befinner seg omtrent en halvtime fra Kifisa. Det var på den nederste delen at frukthaven lå, på sett og vis alene midt på en slette. For å gå til nærmeste hus, huset til legen Parigori, trenger man vel ti minutter. ”For å gå skoene av oss hvis vi vil handle” sa den gamle hushjelpen vår, Rodia. Bestefar hadde bygget huset akkurat som han ville. Store firkantete værelser med god takhøyde. To terrasser hvor vi tørket maisen og forskjellige andre ting. For seg selv lå det lille huset til gartneren, og litt nedenfor dette, stallen og hønsehuset. Bestefar tok seg spesielt av hagen, ikke bare fordi han var agronom, men også fordi han elsket trærne. Han plantet dem med sine egne hender. Han oppfostret dem som barn. Han husket sykdommene deres, snøværene som slo dem ned, og de stygge vindene som fikk stammene deres og podingene deres til å gi etter. Han husket også den tiden de for første gang bar frukt. ”Trærne” sa han ”er hele skaperverket. Rotfestet deres i jorden viser hvordan alle skapninger er forbundet med hverandre og med Gud”. Om våren hvilte han seg under epletreet sitt.
”Bestefars lille epletre” sa vi barn, og han lyttet til biene som trengte seg inn i epleblomstene for å ta til seg det gylne støvet.
Det forekom meg at den stakkars bestefaren vår hadde haven som trøst fordi han hadde mistet bestemor da mor og tante Teresa var fem og syv år gamle. Det var ikke Døden som tok henne, hun ble tatt av en høyst levende musiker som kom på gjennomreise fra Aten og ga to konserter her. På den første ble bestemor forelsket i ham. I mellomtiden lærte de hverandre å kjenne, og etter den andre konserten holdt hun ikke ut lenger og reiste av gårde med ham. Fremmedfolk som man sier, tiltrekker hverandre. Bestemor var ikke herfra, hun kom fra Polen og hadde grønne øyne. Jeg ble meget sjokkert første gang Rodia avslørte alt dette for meg. Jeg husker det var en vinterkveld vi satt på kjøkkenet og kokte søtpoteter. At bestemor skulle gjøre noe slikt kunne jeg ikke få inn i hodet mitt. Jeg sa det til Rodia. ”Men du, dummingen”, svarte hun, ”den gangen var hun ikke bestemor, siden mor og tante Teresa var små.” Det er sant, da var hun ikke bestemor. ”Vi fant aldri ut hvor hun reiste” fortsatte Rodia ”Hvem vet hva som har skjedd, om hun lever……Bestefar hørte heller ikke fra henne igjen. Faktisk nevnte ingen navnet hennes, verken mor eller tante Teresa. Det var bare vi som tenkte på henne noen ganger. Vi oppdaget også et bilde av henne i en gammel kommode. Min Gud hvor vakker hun var. For å skjelne henne fra den andre bestemoren, moren til pappa, som var en matrone med hvitt hår og et bittert smil, hvem vet av hvilken frustrert lengsel, kalte vi dem bestemor og den polske bestemoren.
”Jeg, hvordan skal jeg si det, jeg beundrer henne”, sa jeg til de andre en ettermiddag vi snakket om henne der vi lå i åkeren.
”Æh”, sa Infanta fraværende.
” Hvorfor?” spurte Maria med interesse. ”Fordi hun var modig. Å rømme slik langt bort fra bestefar.”
”Det er den som blir, som er tapper!” avbrøt Maria, og Infanta sa ikke mer etter dette.
Det forekommer meg at Maria hadde rett den gangen og at jeg snakket slik fordi jeg var liten. Senere tenkte jeg at for den polske bestemoren var langt borte her og ikke der.
Det hadde regnet hele vinteren. Skogen var gjennomvåt og rakk ikke å tørke. De nedfalne bladene råtnet, ble til jord og igjen til nye blader. Det hadde blåst sterke vinder om kveldene. Nok til å bevege gardinene i spisestuen uten at noen berørte dem.
”Hvem er det?” spurte bestefar.
”Ingen”, svarte vi.
”Men noen banket”.
”Nei, ” sa vi, ”Du hørte feil, bestefar”, og vi sukket.