Min resa till Kea, Serifos, Sifnos, Syros och Aten. Del 3.

Til Serifos
Før båten som skal ta oss til mellomlanding på Kythnos kommer, spiser vi en god lunsj på Apothiki i Keas havneby, Korissia. En skandinavisk utseende jente jobbet som servitør der, så vi prøvde jo å finne ut hvem av de andre servitørene som kunne være kjæresten/mannen hennes. Man tenker jo kamaki med en gang... Det viste seg at hun var fra Umeå, så vi håper hun ikke overhørte sladringen vår. Hyggelig var hun iallfall, og for alt vi vet kan hun ha eid stedet.

Kythnos: Vi har tre timer til neste båt, og etter en fredelig fergetur over silkemykt hav er det bare å fortsette freden på en av strandtavernaene. Vi velger og Byzantinum, hvor vi deler en umåtelig god salat med ruccola og soltørkede tomater. Vi prater med servitøren, som blant annet kan fortelle at den nå så søvnige byen forvandles til et inferno om kvelden.

Solen går ned og stjernene tennes i løpet av overfarten til Serifos, småøyer stikker spøkelsesaktig opp fra havdisen, verden er en stund bare grå og rosa før den blir helt svart.

Skuffelse på Serifos
På kaien i havnebyen Livadia blir vi uventet hentet av hotellets bil, og kjøres den lille kilometeren (gjetter jeg) til hotel Serifos. Vi har fått verdens minste hotellrom til 85 E/natten med frokost, og blir litt sure. Men faktisk var det vanskelig å få tak i rom på øya, selv om vi bestilte i juni, de ville bare leie ut til folk som skulle være her minst en uke. Sa de.

Vel, hva kan man gjøre? Drikke. Vi spiser noen gode kyllingpitaer og velger deretter en bar på måfå. Bestiller drinker og venter. Og venter. Og gjesp. Så vi bare går derfra, uten å gi beskjed. Skal det ta mer enn 20 minutter å få en drink? Senere skulle det vise seg at Serifos må være det tregeste stedet i Hellas med hensyn til servering. Et kvarter for å få bestilt en frappé, og så et kvarter til før den kommer, er det normalt? Var det fullt, spør du kanskje? Nei, bare ett eneste bord utenom mitt var opptatt! Vi har mange eksempler på det samme, men det fantes to hederlige unntak, Malabar og Karnagio, som begge blir beskrevet under.

Dagen etter, og inntrykket av Livadia blir ikke bedre. Livadia, synes vi, er et nokså usjarmerende sted. Byen mangler liksom karakter, den er støvete, sløv, kjedelig...

Serifos er en meget tørr øy, iallfall i august, og det brune landskapet frister ikke til turer. Vi reiste til flere steder med buss, og hele øya virker være slik. Serifos lever opp til kallenavnet "den ufruktbare".

Dra til Chora, men ikke når som helst.
Chora Serifos er hvit og vakker både på avstand og tett på. Bussene går fra Livadia presis hver halvtime, og vi er glade vi slipper å gå de bratte stiene opp dit. Bussen stopper flere steder ved Chora - også om du ber den stoppe utenom holdeplassene. Det er greit å iallfall første gangen ta den til topps og så gå videre opp til kastroet. Borgen er det ikke mye igjen av, men stedet gir deg fantastisk utsikt over Chora, Livadia og store deler av øya. Veien opp dit går gjennom smale, svingete gater, husene er så hvitkalkede at det nesten skjærer i øynene.

Vi hadde hørt at Kastro-utsikten er spesielt betagende i solnedgang, så vi gikk hit en gang til. Og lyset over Livadia er fint herfra, men solen går ned bak et fjell, så spektakulert er det ikke.

Chora er bilfri, så den er virkelig fredelig så det holder. Og vel så det:
Her er to "bydeler", Pano Chora, den øverste og Kato Chora. Førstnevnte har mest liv og røre, men uansett er mesteparten av byen nærmest utdødd under siestaen. Ingen god tid å være her, altså. Så vidt vi kunne se var ene og alene den tavernaen som ligger ved den øvre bussholdeplassen åpen i siestatid. Greit det. Men uansett tid på dagen (vi var i Chora flere ganger), virker byen mer som en vakker kulisse enn en levende by. Vår lokale informant, Christina, har fortalt at bare 800 bor fast på øya, så selv med turister skal det jo endel til for å fylle opp, særlig siden turistene holder seg til strandbyene.

Noen strender på Serifos og naturens egen a/c
Livadia har en lang sand-/småsteinsstrand, men den er ikke fristende, og vannet virket skittent den dagen vi sjekket. Det kan selvsagt ha vært tilfeldig. Livadakia, i gåavstand fra byen, har deilig sandstrand.

Psili Ammos skal være Serifos' beste, og ble visstnok kåret til en av Europas vakreste strender av Sunday Times. Ja vel? Jo da, det er vakkert her, men så vakkert? Vi reiser dit med dagens første buss, og slår oss til under en skyggefull tamarisk. Etter hvert som dagen går og det fylles opp må vi dele på tamarisken, men stranda blir på ingen måte overfylt. Et par strandtavernaer er eneste bebyggelse her. Vi spiser på O Manolis, en helt grei lunsj.

En dag tar vi bussen til Megalo Livadi. Den er, ikke som man skulle tro, større enn Livadia, men bare en håndfull hus og to tavernaer bak stranden. Serifos var en gang rik på gruvedrift, og her hadde gruveselskapet sitt hovedkontor. Den vakre neoklassisistiske bygningen står her fremdeles, glemt og forlatt og på sammenbruddets rand. Vi går inn, og finner storslåtte rom der hvor taket ikke er rast sammen. Trist. Rester etter selve gruvedriften står også omkring den vesle byen, monumenter som tegner seg rødbrune av rust mot det asurblå vannet. Det er faktisk vakkert på en sorgmodig og brutal måte. En åpen gruvesjakt sender herlig, kald luft mot oss. Det er opp i mot 40 grader ute, vi går inn i sjakten for en stund, det er umåtelig deilig.

Og faktisk, når vi sitter nede ved stranden, kjenner vi at denne kjølige luften er her også. Ikke så kald som i sjakten, men likevel er det merkbart friskere her enn lenger oppe i bakkene. Her er flere åpne gruveganger, blant annet en diger på andre siden av bukten. Kan det være årsaken?

Mat og drikke på Serifos
Livadia: Malabar (ja, det er en bar, ja) ligger litt innenfor havnepromenaden, har et biljardbord og er åpen hele året som en av svært få barer på øya. Og den har Christina, det vil si, Christina eier baren, og hun ble et riktig hyggelig bekjentskap. Rusty Nails kan hun lage også, som første greske bartender vi har møtt (vel, hun er halvt amerikansk). Malabar ble vår stambar, og vi kulturutvekslet ivrig med Christina. Hadde det ikke vært for Christina hadde Livadia fått en svært så lav karakter i vår bok.

Karnagio var den eneste strandkafeen på Serifos som ikke hadde treg service, så det ble stedet for våre frappéer.

Maten i Livadia var helt ok, men ikke mer, og jeg har ikke engang notert ned navnene på tavernaene. Imidlertid hadde Tootsie oppi en bakgate gode kyllingpita, men enda bedre var de på GyroMania på havnepromenaden. Kjapp servering begge steder.

Chora: Sto Strato ligger i den øvre byen, Pano Chora, på den sentrale platiaen. Vi spiste et digert fat med pikilia, og det var nydelig. Funker som både taverna og kafé, og menyene er faktisk bøker med mye interessant lesing. Og, verd å nevne i trege Serifos: Det tok ikke mer tid enn normalt å få maten. Derimot:

I Kato Chora ligger To Perasma. Vinen kom raskt på bordet, men muligens fordi vi hadde lært oss å be om å få den med en gang. Så kommer tzatzikien etter 45 minutter, potetene etter nye 30. Etter 30 minutter til sier vi at de kan glemme resten av bestillingen vår, betaler og går. Nesten to timers venting, og ikke sa de unnskyld engang! Hva er det med Serifos og service? Vi spiste oss mette på GyroMania i Livadia den kvelden.

Megalo Livadi: Christina har sagt at den første tavernaen man kommer til i Megalo Livadia er bedre enn den andre. Den heter Kyklop eller noe sånn, og vi spiste en god lunsj der.

Resebrevet fortsätter »

HEM

SÖK

FORUM

E-GUIDER

BOKA HOTELL

BOKA BÅTBILJETT

BOKA HYRBIL

© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera