Min resa till Kea, Serifos, Sifnos, Syros och Aten. Del 2.

En dag går vi nemlig den korte stien til den smilende løven. Løven er hugget ut i en diger stein, 600 år før vår tid. Det er et hjertelig møte, løvens lykkelige og en smule fårete smil får oss til å bryte ut i latter. Vi står der og flirer mot den glade oldingen, og klapper den som en trofast hund når vi går. Tenk å være så blid - og få så mange mennesker til å smile - i 2600 år!

Vandring i paradiset. Kea, altså.
Det går en sti forbi den smilende løven og ned til Otzias ved havet. Den skal være noe over fem kilometer lang, men den kunne gjerne vært lengre. For en fantastisk vandring vi fikk! Et gammelt eseltråkk går gjennom olivenlunder, mandel- og eiketrær, noen steder er her høye steingjerder, andre steder går stien i åpent lende. Gresshopper og sommerfugler leker rundt oss, det dufter urter og tørt løv. Det forbausende fruktbare landskapet er mildt og vakkert og stien slynger seg langs åssider og ned i daler. Like før vi er framme får vi mandler av et gresk par som plukker dem rett fra bondens trær. Mhm, har aldri smakt ferske mandler før!

Stranden i Otzias er nesten folketom, med deilig sand og rent vann, og vi får oss et forfriskende bad. Etterpå går vi mot Vourkari, roter oss bort og redder dermed (forhåpentligvis) to bitte små kattunger. Vourkari er en liten landsby full av båtfolk, og vi spiser lunsj på Aristos, tørr, beinete kylling, gode imam bayildes og frisk grønn salat. Går videre til Korissía, stranden her er enda finere enn den i Otzias, og vi bader lenge. Korissía er en koselig liten by, ikke vakker eller pittoresk, men livlig og fint beliggende ved sjøen. Yannis ringes, kommer og kjører oss hjem. Det hadde nok gått an å ta buss, men vi har gått langt, over en mil.

Turen Ioulida-Otzies fant vi på et kart som viste mange turløyper. Løypen vi tok var godt merket, og vi var aldri i tvil om hvor vi skulle gå. Vi gikk sent og brukte to timer, med mange foto-/filmstopp.

Flere strender og en sur greker
Pisses! Litt av et navn på denne stranden, som skal være Keas fineste. Yannis kjører oss dit, gjennom et nakent landskap hvor et irrgrønt dalføre ligger som en uventet smaragd i alt det knusktørre. Vi skjønner ikke helt hvorfor Pisses er så fin. Den er vel som strender flest? Ikke bare det: Vi vil ha solsenger og parasoll. Det er dødt på stranden, men klokka er elleve, så maken slår opp en parasoll og går for å hente solsenger. Da kommer en illsint utleier, og i stedet for å gi oss senger og ta betaling, slår han rasende sammen parasollen og jager min stakkars husbond bort. Trivelig sted?

Nei, tydeligvis ikke, så vi trasker i vei, ca 7 km til Koundoros. Dette er, etter vår mening, en mye finere strand i lunere, vakrere og grønnere omgivelser, med finkornet sand og luksussolsenger - til 10 euro per stk! Men det betaler vi (nesten) med glede nå.

Mat og drikke i Ioulida
Vi går på Rolando's første kvelden og spiser en squashrett med hvitløk vi aldri har sett (enn si spist) før, åh, så godt! Gresk salat, auberginesalat og oksekjøtt i rød saus med makaroni utgjør resten av måltidet. Alt smaker fortreffelig, vi mm-er og ah-er og spiser oss stappmette. Øvre del av Rolando's fungerer som kafé på dagtid, og dette er et utmerket sted å sitte for å betrakte folkelivet på platiaen.

Kalofagodon, den andre restauranten på platiaen i Ioulida skal visstnok helgrille to griser hver fredag og lørdag. Vi var ikke på Kea disse dagene, men spiste favastuing, en salat og og Paspala, en original Kea-rett som inneholder blant annet svinekjøtt, egg og tomat.

Men det beste spisestedet i byen er etter vår ringe mening To Steki, som ikke ligger på den sentrale platiaen, men videre opp hovedgaten. Her er ingen a la carte-meny, men et godt utvalg av "dagens retter", laget med inspirasjon og innlevelse av kokken. Her var vi to kvelder, og like begeistret for hver eneste rett. Paiene, for eksempel, var himmelske.

To steder er glimrende for solnedgangsdrinken:
Panorama (best), et Zacharoplastion (konditori) og Taratsaki, en café som også har gode lunsj-/middagsretter, for eksempel pikilia. Begge har inngang fra hovedgaten.

Det finnes et par barer også. An Lefkos, like nedenfor platiaen, ble vårt stamsted. Her er koselig betjening og den herlige hunden Billy, som er blind og kjælen og så søt at han er til å spise opp.

Leon ligger oppe ved to Steki, og virker på en måte mer upersonlig enn An Lefkos, men vi var der bare én gang, så...

Resebrevet fortsätter »

HEM

SÖK

FORUM

E-GUIDER

BOKA HOTELL

BOKA BÅTBILJETT

BOKA HYRBIL

© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera