Sju gånger i Aten. Del 5.

Dagstur, med kjæresten i studio. I dag har jeg ikke så mye tid, bare noen formiddagstimer før jeg skal møte kjæresten hos et vennepar som bor i bydelen Exarchia og spise lunsj hos dem. Besøk gjerne Exarchia (med mindre det er storstreik på gang), den er eksentrisk og eklektisk og noe for seg selv.

Jeg bestemmer meg for å besøke den delen av Plaka som heter Anafiotika, for der har jeg faktisk aldri vært. Den ble bygget av arbeidere fra øya Anafi, som kom til Athen for å bygge slottet, (som nevnt, nå Parlamentet), men de tok lokalarkitekturen med seg når de bygget sine egne hus. Anafiotika er en mini-kykladeby i Athen, men området er ikke stort, og jeg blir kanskje ikke så veldig imponert. Så jeg går heller yndlingsstien, den aller fineste stien i Athen, en grusvei som strekker seg mellom Arios Pagos og Akropolis på den ene siden og Archea Agora på den andre. Dette er rosinen i athenpølsen. Dette er gull! Jeg er nesten så midt i Athen det er mulig å komme, men jeg går på en gruslagt sti, og har minst ett av verdens syv underverker i nærheten, og resten er også antikt eller så, grønt, fredelig. Jeg vet ikke om veien har noe navn, men den går i fortsettelsen av Polignotou-gaten i Plaka og ender opp i Thissio. Jeg har gått her flere ganger, og jeg møter som vanlig knapt et eneste menneske. Det er bare vakkert, og, for å si det rett ut, høytidsstemt, iallfall for meg som prøver å leve meg inn i Athens historie rett som det er.

Ifestos-templet sett fra grusveien.

På veien til Exarchia går jeg via Akademiet, Universitetet og Biblioteket i Panepistimiou-gaten, hvor de danske arkitektene, brødrene Hansen, har fått oppført tre bygg som tar opp i seg mye av antikkens arkitektur, slik at man, på et vis, forstår litt mer av hvordan antikkens templer faktisk så ut den gangen de var nybygde.

Jeg skal treffe en finsk venninne i Athen, vi har et knapt døgn sammen, og hun har ikke vært her før. Og hun vil shoppe. Det gidder jeg ikke si så mye om, jeg har ikke et velutvikle shopping-gen. Jeg skal ikke si så mye om hotellet heller, vi hadde booket rom med Akropolisutsikt på hotell Metropolis i gaten av samme navn (nesten, Mitropoleos heter gaten), men de hadde rotet bort bestillingen vår, så de sender oss videre til Pan hotel i samme gate. Helt greit, men balkong- og utsiktsløst. Det jeg vil fortelle om er restaurantbesøket om kvelden. Min venninne vil nemlig ikke bare shoppe, men også spise og drikke godt. Så jeg tar henne med til det aller beste spisestedet jeg vet om i Athen, nemlig Kouzina i Thissio (i begynnelsen av Adrianou-gaten). Her er alt godt, alt delikat, alt helt perfekt. Gresk tradisjonsmat med en veldig moderne gourmet-vri. Dyrt og deilig, men likevel under det halve av norske priser. Vi har ikke bestilt bord (noe man bør, og det kan gjøres via nettsiden deres), men får bord ute likevel. Vi spiser som om vi er gudinner på Olympos. Deretter klatrer vi de bratte trappene opp til Kouzinas store altan (som både er bar og restaurant, men bestill bord i veldig god tid!), hvor vi drikker (mer) vin foran Athens beste utsikt. For du ser antikken foran deg, (nesten) verken mer eller mindre. Et opplyst Akropolis, et opplyst Ifaistos-tempel, og imellom dem bare mørke, men park og trær og stein når det er dagslys. Det moderene Athen er borte. Alt du ser er omtrent det samme som Sokrates og Platon og de der gutta så, bare finere, nesten, for det er opplyst, og det var det vel ikke i antikken.

Utsikt fra Kouzinas balkong.

Der var skriveriene om mine syv siste athenbesøk slutt. De stedene jeg ikke besøkte, var blant annet den herlige bar- og tavernakransede gaten Fokionos Negri, i bydelen Kypseli (det betyr bikube, og er den tettest befolkede bydelen i Athen, men bare så utrolig sjarmerende), jeg kunne reist ned mot Pireus eller deromkring og badet, eller spist et fiskemåltid i Mikrolimano, Den lille havnen, eller grillmiddag på den sentrale plassen i bydelen Kesarianni, hvor alt er ekte kjøkkengresk og lokalt. Jeg kunne sett solnedgangen fra Lykavittos-høyden, eller lekt overklasseturist i løvtrærpyntede Kiffisia og handlet Prada-kjoler der, om jeg hadde hatt råd til det. Keramikos, den eldste og delvis antikke gravlunden som også viser en del av Athens gamle bymur vil jeg gjerne besøke igjen, samt en annen gravlund, Proto Nekrotafio, hvor mange av moderne Athens og Hellas’ storheter er begravd under praktfulle monumenter. (Neida, det er ikke morbid, bare fint.) Jeg kunne tuslet rundt i bydelen Gazi, enten for å besøke kultursenteret Technopolis i de gamle gassverkene, eller (om jeg var noen tiår yngre) oppsøkt nattelivet der, men helt sikkert spist på en av de glimrende spisestedene der. Og Akropolis, den nevner jeg helt til slutt. Ikke fordi jeg har noe imot Akropolis, tvert imot, men altså, Athen er så mye, mye mer.

Jeg kunne gjort mye mer enn dette også. Men nå er du sikkert temmelig lei av å lese...

Som du ser, en uke i Athen, iallfall om du er interessert i kultur og historie, er en fortreffelig ferieuke!

Hilsen Admirala

Börja om »

Aten på Kalimera »

HEM

OM KALIMERA

STÖD KALIMERA

COOKIES

SÖK

E-GUIDER

BOKA HOTELL

ENGLISH

© 1997-2024 Janne Eklund/Kalimera