Jeg er rasistisk, feig og fordømmende.

[Admirala]

Hun var fem-seks år. Blondt hår, luggen i en hårspenne, rosa bomullsbukse, en liten rosa genser. Tøysko med søtt monster. I hendene bar hun en stor bukett roser.

Vi satt i Psiri, søndagsettermiddag og søndagsfred, store glass med frappé og freddo, små kopper med gresk kaffe, noen vinglass, ølflasker. Athenere i finklær. Lavmælt prat i lunt solskinn, ingen biler, en liten, gammel kirke, små kafébord på hver side av det trange gateløpet.

En stund sto hun bare og så. Så begynte hun. Bord for bord. Holdt rosene fram og smilte forskremt. De fleste lot som om de ikke så henne. Noen sa nei. Resten viftet henne vekk.

Vi hadde jo sett sånne som henne før. Bare at da var de sigøynere. Da tenkte vi ikke så mye over det. Sigøynere gjør jo slik. Men denne lille blonde jenta, dette lille pikebarnet som hadde samme hårfrisyre som meg da jeg var liten, og hadde jeg ikke lignenede tøysko også engang, hun var ikke som dem. Hun var en av oss.

Hun solgte roser. Hun var fem-seks år og kunne vært oss, vårt barn, vår nabo.

Senere kom moren. Blond som datteren, småfet, fornuftige sko, konefrisyre. De snakket gresk, med aksent? Kanskje, vet ikke. Moren kunne vært gresk eller øst-europeisk eller norsk for den saks skyld. Kledd i dongeri og en mørkeblå genser, sendte ingen spesielle signaler. Ikke fattig, ikke rik. Så det ut som.

Mor og datter sto i en sidegate. Jenta ristet på hodet. Tørket en tåre. Moren dyttet. Diskusjon. Jenta ble sendt inn på en kafé. Kom ut igjen og så trist ut. Moren hennes sendte henne ut i vår gate igjen, et stykke lenger nede enn vi satt. Sakte med bøyd hode gikk den lille piken igjen sin stille gange mellom bordene. Ingen kjøpte. Ingen smilte til henne en gang. De fleste overså henne. Eller viftet henne vekk.

Så forsvant de, mor og datter. Og jeg gråt. Gråt, på grunn av det lille barnet som lignet litt på meg da jeg var liten. Gråt, fordi jeg synes det var så mye verre at en hvit liten pike solgte roser, mens jeg ikke egentlig bryr meg om at sigøynerbarna gjør det samme. Og gråt, fordi jeg ikke hadde mot nok til å si noe til den tispa av en mor. En mor, som ikke solgte roser selv, bare sendte det vesle barnet sitt ut mellom de overlegne kafégjestene.

Man skal ikke dømme skjebner man ikke vet noe om. Likevel. Vil man ikke gjøre hva som helst for sitt barn? For eksempel selv å gå den ydmykende gangen mellom vekkviftende kafégjester?