Høyt og lavt i Kykladene |
|
Vi reiste til flere greske øyer for 10 - 15 år siden, inntil vi ble vi så betatt av Provence og Korsika at vi i hovedsak har feriert der siden 1993: Flydd til Nice - leid bil og vært høyt og lavt i Provence - og tatt ferge til Korsika: Mange fantastiske ferier, men i år fant vi tiden moden for å vende tilbake til Egeerhavet, både til øyer vi tidligere har besøkt å til noen nye. "Da trenger vi minimum 3 ukers ferie", hevdet fruen - og gubben var enig. Planleggingen er en meget viktig del av enhver ferie. Internett er blitt et fantastisk verktøy i våre ferieforberedelser uansett hvilket reisemål vi har. Det samme er bøker om reisemålene. I år besøkte vi blant annet følgende internettsider: Videre var Ferdinand Finnes bok: "Ringer i et hav - en krans av greske øyer" avgjørende for at vi valgte å konsentrere oss om øygruppa Kykladene. Vagabonds bok om "Kykladene og Aten" var også et nyttig hjelpemiddel, både under planleggingen og som oppslagsverk på turen. Det å sitte inne i en god og varm stue, mens vinden uler og snøen daler en dag i januar måned, og planlegge sommerferie er veldig moro. Vi reiser alltid utenfor høysesongen: primært mai og/eller september. Denne gangen bestemte vi oss for høstferie. Vi konkluderte raskt at det ville være fornuftig å starte og avslutte turen på Santorini. Vi tok kontakt med Apollo og fikk plasser på flyavgang den 23. august med hjemreise den 13. september. Fruen og gubben ble raskt enige om at det kunne være greit å bestille et hotellrom på Santorini for de 2 første og 2 siste nettene. På www.kalimera.nu fant vi en link til hotell "Honeymoon". Stedet ble anbefalt med store bokstaver og så tiltalende ut på bildemateriellet. En mail ble sendt og dagen etterpå var hotellrommet klart: " Vi henter dere på flyplassen" skrev Pàris og Julia. Da tok vi en pause i videre planlegging - gubben begynte riktignok å lese Ferdinand Finnes bok - skrevet i 1991 - med fortellinger knyttet til de fleste øyene i Kykladene. Det var spesielt et kapitel: "Hos Maria på stupet" - som fanget interesse. Boka har også flere fine fotografier fra Anafi som øya heter. Mer informasjon blir funnet på internett - fruen blir oppdatert - og så ble det enstemmig bestemt at Anafi er en av øyene vi skal besøke. Vi har tidligere besøkt Amorgos og Paros i denne øygruppen, og det er ikke noe problem om å bli enige om at vi må tilbake dit. Da har vi i bestemt oss for en lett blanding av små og middelstore øyer på vår rundtur:: Santorini - Anafi - Amorgos og Paros Etter nye søk på Internett ytret fruen ønske om å prøve å få plass til ei av øyene i "Små Kykladene". "Da blir det i gjennomsnitt 4 dager på hver øy, og det må jo være bra", er beskjeden. Informasjon om Iraklia, Schinoussa og Koufonissa blir søkt opp. Alle virker tiltrekkende, men denne gangen faller valget på Koufonissi. Da er det meste klart - overnattingssteder ordner vi når vi ankommer øyene - informasjon om fergetider likeså - kalenderen viser bare 1. mars -. Sommeren hjemme gikk fort i år også - nå er det blitt lørdag 23. august - sterk medvind gjør at flyet landet på Santorini en havtime før planlagt. Både fruen og gubben hadde store forventinger til de neste 3 ukene. Ved utgangen på flyplassen står det en del mennesker med
plakater som forteller hvem de er og/eller hva de kan tilby av husvære.
Alle oppfører seg pent, ingen er veldig pågående, men
Pàris er ikke å se. En hyggelig dame forteller at han reiste
fra flyplassen med bilen full for en halvtime siden. En telefonhenvendelse
bekrefter dette, og det blir lovet at han skal være tilbake om få
minutter. Snart spretter han smilende ut av bilen sin og ønsker
oss velkommen. Flyplassen ligger ikke langt fra byen Kamari. Hotellet vårt ligger i Perissa - i luftlinja og i båt så er det ikke mange meterne mellom byene, men veien går over fjellet og tar ca 20 minutter. Veistandarden er så som så - og Pàris er ingen sinke i trafikken - og forteller på god engelsk om øya si - tar oss med på en aldri så liten sightseeing før vi parkerer foran hotellet: Det ligger midt utpå et stort jorde - 5 minutter fra stranda - består av 3 separate bygninger - har et hjerteforma basseng og med en koselig taverna på framsida. Julia ønsker oss også velkommen og vi får tildelt rom: Det største dobbeltrommet vi har sett, men det er senger til 5 ! personer og så ligger det under bakkehøyde og har derfor ikke den verandaen vi så gjerne ville hatt. Men pytt, pytt, vi skal bare bo her i 2 netter -. Rommet har aircondition, TV med diverse greske! kanaler og ellers det som trengs. Etter utpakkingen tester vi Julias kokkekunster - og de er upåklagelige. Vi har så vidt vært på Santorini tidligere: Kjørt fra flyplassen til havna. Denne gangen har vi bestemt oss for å utforske byen som heter Thira. Vi spaserer bort til bussholdeplassen. Bussen går hver halvtime og tar oss med oppover i høyden og etter 20 minutter så er vi framme i Thira. Snart spaserer vi utpå klippekanten - 300 meter nesten rett ned til havet. Her ligger restaurantene tett som haggel - utsikten er fantastisk, men det lukter masseturisme -. Gubben føler etter hvert behov for å slukke tørsten ( og smake feriens første ouzo) - og vi finner oss et hyggelig lite sted å sitte ned på. Fruen ønsker seg også en øl og ouzo, men Oroscvia (som dama heter) overtaler oss først til å prøve hennes hjemmelagede kaktusjuice. Den var virkelig god, men vi glemte å spørre om prisen -. Sola steiker fra en skyfri himmel, sikkert over 40 grader pluss, så vi smaker også på Mytos som det lokale ølet heter, og så var det ouzoen da. Da regningen kom viste det seg at øl og ouzo kostet et par euro hver, men juicen kostet 10 euro (ca kr 85,-) så da lærte vi at det kan være lurt å spørre om pris før man bestiller noe i denne byen Rusleturen går videre - snart er vi på vei nedover den bratte brosteinbelagte veien som fører til den gamle havna - der cruisebåtene ankrer opp. Her er det mange esler og muldyr som sammen med sine eiere venter på turister som vil ri ned til havna. Fruen får det plutselig for seg at hun vil prøve, og da kan jo ikke gubben være noe dårligere -. Prisen blir avtalt til 3 euro og forhåndsbetalt. Fruen finner etter hvert ut at hun har gjort noe hun angrer på: Det er langt fra noen fornøyelse å sitte på en eselrygg i en bratt utforbakke - med trappetrinn -. Hun holder seg krampaktig fast til sadelen, og halvveis nede beordrer hun stopp - og den tauste bonden får snudd eslene og så er det samme vei tilbake. Det er heldigvis mer behagelig å ri oppover enn nedover -. Det er tid for aftens - begge har vi gledet oss til å spise stefado - og vi finner en restaurant som har dette på menyen - kjempegodt. Bussturen tilbake til Perissa går greit. Tavernaen på hotellet er inntatt av mange svensker. Vi kommer i prat med Janne og Gunn-Marie som også har tenkt seg videre til Amorgos og Koufonissia. Det blir en Metaxa og kaffe før vi sier god natt. Søndag skinner sola fra en skyfri himmel. Frokosten blir servert av Pàris - livet er bare herlig. Det første vi må få avklart er når det går en ferge til Anafi - nærmeste billettkontor ligger borte ved bussholdeplassen. Det viser seg at det passer best å ta ferga som går klokken 16. på tirsdag, så da trenger vi rommet en ekstra natt. Det lar seg ordne ifølge Julia, men vi må bytte rom fordi andre skal ha rommet med 5 senger. Det blir spennende å se om vi får prøvd et rom over bakkehøyde med veranda -. Fruen og gubben bestemmer seg så for å utforske kysten videre sørover på øya Peressa Beach er 4 km lang - sanden er grovkornet og sort. Vi har ikke gått så langt før feriens første bad blir effektuert - alt er vidunderlig. Selv om sola steiker så må vi videre - er ikke av den typen som kan ligge på stranda i timesvis. Vi passerer antikkens Akrotiri før vi legger om kursen i retning Honeymoon igjen. Selv om det er søndag, så er det stor aktivitet på de mange drueåkerne vi passerer. Det er en annen type drueranker enn de vi har sett så mange av i Provence - de ligger liksom klistret til bakken. Vi passerer også et halvferdig hotell hvor hele familien sitter i skyggen og reingjør fiskegarn. Så stopper det plutselig en jeep ved siden av oss - føreren lurer på om vi vil sitte på - fruen er skeptisk og vil gå videre, men heldigvis så gjenkjenner gubben sjåføren til å være eldste sønn til Pàris og Julia. Kveldens middag, tsasiki, oberginsalat og mouzsaka, ble laget av Julia - topp kvalitet - og inntatt i hyggelig selskap sammen med Janne og Gunn-Marie. De hadde bestemt seg for å dra videre til Amorgos neste dag. Vi utvekslet mobilnummer i tilfelle våre veier skulle krysse hverandre seinere i ferien. I dag blir det "chicken on the grill" uttalte Pàris da han serverte frokost på mandagen - ikke et vindpust og steikende sol bekreftet at det nok er fornuftig å holde seg ved sjøkanten i dag. Først må vi imidlertid flytte til nytt rom, og nå får vi heldigvis rom med veranda, veldig bra. Det er tydelig at hotellet har mange varianter rom - vi har enda ikke sett de fineste rommene som blir omtalt på kalimera.nu Det tar 5 minutter å gå til stranda - leide solsenger og parasoll, betalt 4 euro. Det ble mye bading de neste timene. Snart kommer "parasolldama" tilbake med 1 euro: "Prisen ble satt ned i dag", forkynner hun. Ikke langt bortenfor oss er det et "wave-center" - stor aktivitet med fartsfylt utfoldelse i det våte element, men fruen og gubben nøyer seg med å se på. På den andre sida er det en helt annen aktivitet: En hel familie ser ut til å satse på småfisk til middag, stort engasjement, men magert utbytte. Så er det tid til å finne fram mobiltelefonen - etter å ha lest og sendt et par tekstmeldinger - så ble det ringt til Anafi. I boka til Vagabond fant vi 2 aktuelle telefonnummer - til Panaroma og Paradise: "Vi ringer først til Panorama", foreslo gubben, og slik ble det. Det var Margarita som tok telefonen - ei hyggelig dama - som ble fortalt at vi trengte et rom oppe i Chora i 4 netter. Leilighetene hennes var opptatt, men hun lovet å forsøke finne noe passende. Avtalen ble at vi skulle ringe tilbake neste formiddag. Det var deilig å slappe av på egen veranda denne ettermiddagen og deretter strekke seg litt på et rom med aircondition. Også denne kvelden inntar vi middagen på hotellet. Kvaliteten er topp og prisen rimelig. I kveld treffer vi et nytt hyggelig svenskt par som er ankommet: Jan og Ann Margreth - og de har også tenkt seg videre til Anafi. Tirsdagen er temperaturen mer passende for oss nordboere. Det blir avtalt at Pàris skal kjøre oss til havnen etter lunsj. Formiddagen blir brukt til en "gåtur": Først i retning fjellet som skiller Peressa fra Kamari. Her sser vi en spennende sti som snirkler seg opp fjellsida mot klosteret til profeten Ilias og opp til antikkens Fira. Fruen og gubben er enige om at stien må prøves når vi kommer tilbake fra øyhoppingen. Videre går ferden ned til Perissa by - havnepromenaden er tettpakket av barer og restauranter, men på denne tiden av døgnet er det stille og rolig. En telefon til Margarita på Anafi bekrefter at hun har funnet et passende husvære for oss oppe i Chora. Hun vil også møte oss med bil nede i havna Det er tid for å betale for rom, mat og drikke til Julia. Rommene koster 45 euro pr natt i august, men prisen i september er 30 - 35 euro. Jan og Ann Margreth har bestemt seg for å reise med samme båten, så Paris har 4 passasjerer med seg til havna. Nedstigningen er av den noe spetakkulære arten: Ikke autovern - skarpe svinger - stor trafikk og forholdsvis god fart. Fruen får tilbud om å gå ned, men hun lukker øynene og lar det stå til -. Båtturen til Anafi koster 8,20 euro og tar en god time. Det er et vakkert syn å seile ut fra havna i Santorini: De hvite sukkerklumpene i Fira og Oia klamrer seg til klippene som rager ca 300 meter over havet. Og et steinkast bortenfor kaia lgger bystranda. Jan og Anne Margreth tar også en telefon til Margaritha - treffer hennes datter - som lover å forsøke å finne et rom til de. Vi nærmer oss - et fantastisk flott syn å se den lille hvite byen på toppen av øya - akkurat slik vi har sett på bilder. Vi blir som avtalt møtt på kaia i Agios Nikolaos - Margaritha ønsker velkommen - mannen hennes kjører en minibuss med plass til 9 personer. Bagasjen blir lastet opp på taket. Etter hvert er vi 15 ! personer i minibussen og så bærer det oppover mot Chora som ligger 250 m over havet. Bilen blir parkert ved byporten - ingen motorisert trafikk inne i de trange gatene. Dattera til Margratha viser vei til en sjarmerende leilighet: Fin veranda - stor stue - kjøkken og 2 soverom til 30 euro pr døgn. "Her komme vi til å trives", blir det sagt i kor. Etter utpakking må vi selvfølgelig ta en liten rusletur for å bli kjent: Trange gater og trapper - lokalbefolkningen hilser og smiler - stillhet - utrolig vakkert. Det er 13 år siden Ferdinand Finne besøkte øya, men hans beskrivelser stemmer godt overens med hva vi opplever i dag. Tilfeldighetenes frie spill gjør at vi er på toppen av byen i det solen på en fantastisk måte daler ned i havet - utrolig vakkert. Her treffer vi også det svenske paret som også har fått seg et greit sted å bo. Vi slår følge rundt i byen - på jakt etter god mat og drikke. Øya har iallfall 4 restauranter - hovedsakelig med utendørs servering. Vi velger den vi synes ser best ut - midt i "hovedgata" - og finner et lite bord sammen med svenskene. Den unge serveringsdamen forteller på gebrokken engelsk hva hun kan tilby - det finnes ingen meny. Det ble bestilt tradisjonelle forretter og lam. Det er første gang vi får forrett og hovedrett servert samtidig !, så her har de tydeligvis andre skikker enn vi er vant til. Iallfall var maten upåklagelig, men den ble naturlig nok konsumert i omvendt rekkefølge. Eller var det et rikt dyreliv rundt oss: En ca 20 cm lang tusenbein, en ca 8 cm lang gresshoppe og diverse katter underholdt oss under middagen -. "Det hadde vært greit med et kart over øya", sier gubben på vei hjem. "Vi prøver i souvernibutikken", repliserer fruen. Det viser seg å være et godt valg, men det finnes ikke noe ordentlig kart -. Den hyggelige dama har noen ark som viser en tegning av øya og meget fin brosjyre med nyttig info. Byens "supermarked" har også åpne dører slik at vi får proviantert litt. Det blir sagt god natt til svenskene som ønsker å leie scooter de neste dagene mens vi velger å satser på joggesko. Neste morgen ( onsdag) må gubben selvfølgelig besøke det lokale bakeriet. Ferskere brød er det ikke mulig å få - det blir tatt ut av bakerovnen mens han ser på. Det er stillheten som rår i gatene. Ferdinan Finnes beskrivelser dukker igjen opp i tankene - alt stemmer - her blir det godt å være. Fruen har dekket frokostbordet på den koselige verandaen. Dagens utflukt blir diskutert, og resultatet blir a vi vil prøve en av de mange eselstiene. Det finnes bare et par kilometer med asfaltert vei på øya, men eselstier er det visst nok av. Det er ikke noe problem å finne en eselsti som fører oss mot havet - nærmer oss Klissidi Beach og får en ubehagelig overraskelse: Området mellom eselstien og stranda bærer preg av å være et eneste stort toalett - skit og toalettpapir flyter rundt i buskene - vi ser en håndfull telt og nudister som sprader rundt. Dette er ikke stedet for oss, men den neste stranda, Katelimasta, så grei ut, og litt bortenfor den fant vi ei lita vik nesten helt for oss selv. Vannet var krystallklart og megablått - tempraturen ca 25 grader - perfekt. Turen hjem igjen gikk via Agios Nicolas hvor vi inntok en enkel lunsj. Før vi kom dit klarte gubben å skli på eselstien - falt midt oppi buskas med diverse skarpe pigger. Resultatet ble litt blodsutgytelse, men ingen alvorlig skade heldigvis. I havna sjekket vi litt om når det går båt videre på lørdagen: Det er avgang til flere øyer både kl 06.30 og 17.10, så da venter vi med å ta stilling til hvilken øy som blir neste stopp. Eselstien opp til Chora holder meget god standard og er tilbakelagt på ca 20 minutter. I dag har fruen lyst på fiskemiddag. Vi forsøker en ny restaurant: O Stekeis - og her har de meny ! Fisken koster det den nette sum av 40 euro pr kilo. Vi må ut på kjøkkenet og velge hvilken fisk vi vil ha - finner en på 0,8 kilo. Mens den blir rensket og tilberedt får vi god tid til nyte forretten. Etter en god time er fisken klar: Helstekt og delikat tilberedt, men det er utrolig at fisk skal være så dyrt med hav på alle kanter -. Torsdagen var det fruen som besøkte bakeren. Frokosten på verandaen er dagens første høydepunkt - og planlegging av dagens fysiske utskeielse er første post på dagsorden -. Det råder enighet om dra mot vest i dag - her skal det være en grusvei med stier som fører ut mot havet, kanskje vi finner ei lita klippestrand. Vi rusler i vei - gjennom de sjarmerende trange gatene - alt er så reint og vakkert, inne i byen, men så snart vi er på utsida av bykjernen så flyter det med søppel i veikantene. Sannsynligvis er det meste gjort av lite miljøbevisste tursiter, og det ser ikke ut som noen har tenkt å gjøre noe for å få det bort -. Et par tilårskomne anleggsmaskiner graver seg fram i landskapet - det er tydelig at de har fått EU-midler til å bygge mer veier på øya. Vi passerer en frodig liten dal, og finner fort ut hvorfor det er så frodig der: Kloakken renner åpent gjennom dalen - fysj ! Vi møter en bonde på eselryggen, lastet med grønnsaker som skal selges oppe i Chora - "Kalimera", sier han og vi smiler og hilser tilbake. Vi passerer en liten drueåker hvor innhøstingen er full gang, utrolig at det kan vokse noe i denne karrige jorda. Etter en stund finner vi en sti som tilsynelatende fører ned til ei badestrand. Det viser seg å være en rullesteinsstrand, og dønningen slår innover steinene. Vi kommer oss likevel greit ut i det våte og deilige element, og har hele bukta og stranda for oss selv de neste par timene. Vel hjemme igjen ble det en liten siesta, før vi ruslet en liten tur i "sentrum". Denne kvelden prøvde vi en ny restaurant: Den lå helt utpå kanten av stupet - utsikten var nok av byens beste. Heller ikke her hadde de noen meny - og forrett og hovedrett ble servert samtidig, akkurat som på den første restauranten vi var, men pytt, pytt. Dagen ble avsluttet med hyggelig besøk av på verandaen av Jan og Ann Margereth: Vi var enige om aaat det var ei trivelig øy vi var kommet til. De kjører jo rundt på scooter så de hadde nok rukket å se mer enn fruen og gubben. |
|
|
Fredagen var det på tide å begynne å tenke på ferden videre: Vi hadde telefonkontakt med Janne og Gunn Mari som hadde forflyttet seg fra Amorgos til Koufonisse, kanskje vi skulle møtes der ? Vi tok fram notatene våre og ringte til Sofia Solitani: En hyggelig prat - rom til 40 euro i august og 35 i september - og så venter hun på kaia i morgen. Dagen ble brukt til vandring i området innenfor byen - og så dro vi oss nedover mot havnen - badet på bystranda - som var helt fin. Ble underholdt av 3 voksne personer som fanget småfisk med en finmasket fiksegarn. Det ble avtalt med Margarita at vi skulle bli kjørt ned til havna kl 05.30 neste morgen. Lørdagen ble en dag på bølgan blå: Det
hadde blåst en del det siste døgnet - dette gjorde at ferga
var nesten en time forsinket. Ferden gikk innom flere vakre små
og litt større øyer: På grunn av forsinkelsen måtte vi løpe fra den ene til andre kaia og vi rakk M/S Express Skopilis med minst mulig margin. Denne båten er de små øyenes stolthet - og går i nesten all slags vær. Turen gikk til Iraklia og Schionossa før vi etter ca 2 timer ankom Koufonisse. På kaia sto det blant annet 4 voksne damer, alle med plakat som fortalte hvem de var, og Sofia ønsket oss hjertelig velkommen. Det var ens spasertur på ca 5 minutter bort til leilighetene hennes. Dama snakket godt engelsk og fortalte at hun bodde i Athen om vinteren. Sommeren tilbragte hun hos sine gamle foreldre her på øya, samtidig som hun leiede ut husrom til de mange turistene. Rommet var av meget god standard - hadde også gjort klar en liten velkomst med kake og kaffe. De fleste boenhetene hadde en fantastisk utsikt over byen og stranda. "Her får vi noen flotte dager", sa fruen - gubben nikket samtykkende. Det eneste minuset var at det ikke var ei kokeplate slik at vi kunne koke kaffe, men pytt, pytt. Etter velkomstsermonien sendte gubben en tekstmelding til Janne og Gunn-Marie (svenskene vi ble kjent med første kvelden) med beskjed om at vi var ankommet øya, men i farta ble det skrevet at vi var ankommet Schionossa og ikke Koufonisse, så det så - Etter en den lange båtturen var det kjempefint og kunne spasere en liten tur og finne ei grei lita badestrand like i nærheten. Det var heller ikke noe problem å finne en liten restaurant og innta aftens på. I det Metaxaen blir servert får vi plutselig se et par vi drar kjensel på: Janne og Gunn Marie skjønner ikke at vi sitter der siden de har fått tekstmelding om at vi er på Schionossa, men misforståelsen blir raskt oppklart. Kvelden blir avsluttet med hyggelig samvær på en liten taverna
ved siden av der vi bodde - bordene var plassert i gata og ned på
stranda. Her jobbet det en ung gutt fra Albania og ei jente fra Tsjekkia
- begge var meget hyggelige bekjentskaper, så her ble vi stamgjester. De neste par dagene ble brukt til å utforske øya: Vi fant flotte, både store og små badestrender - og toppen var Pori med en fantastisk lagune. Her ble vi "underholt" av agent 007, i alle fall var det navnet på den lille båten hans. Han var ingen vanlig nudist - båten var fortøyd ca 50 meter fra stranda - brukte flere timer på å stå og sprade på det lille dekket - båten ble dradd i fortøyningen inn mot stranda - og så ut igjen - tauverket ble ordnet etter alle kunstens regler - han var ekstremt opptatt av å få vist seg fram. Her var veiene av standard som dårlige norske gardsveier - ingen asfalt og masse humpler. Midt opp på øya var det en liten "rundkjøring" med bensinstasjon -. Veien gikk videre og endte i en mindre pen søppelfylling: Vinden hadde tatt tak i mange kulørte plastposer slik at terrenget så svært stygt ut. Grekerne har en lang vei å gå før de får orden på renovasjon og søppel. Vi har sett mye klanderverdig så langt i ferien, men dette var det mest ekstreme. Etter hvert som turistmengden øker vil også problemet øke på de flotte små øyene, dessverre. Det finnes ingen minibanker på øya. Vi hadde tenkt å få tak i mer euro da vi mellomlandet på Naxos, men det rakk vi ikke. Derfor hadde vi tenkt oss en tur til Naxos med M/S Express Skopilitis, øyfolkets store stolthet, på mandagen. Men da fikk vi den dystre nyheten om at båten hadde hatt motorhavari. Siden reservedeler måtte bestilles fra Tyskland, så kunne det være flere dager før den kom. På billettkontoret fikk vi etter hvert vite at det skulle komme en båt fra Flying Dolphin på tirsdagen som blant annet gikk til Amorgos - hva som videre skjedde var usikkert. Derfor ble det til at vårt opphold på Koufonisse måtte avsluttes en dag tidligere enn først bestemt. Vi hadde heldigvis noen norske sedler i lommebøkene og dro til postkontoret for å få vekslet de. Det var et meget spesielt postkontor - bar mer preg av å være en souvenirebutikk. En voksen dame fant fram en kalkulator og ei gammel kursliste, så telte ei lita jente på knapt 12 år opp euro -. Både søndags- og mandagskvelden ble tilbragt i hyggelig selskap med Janne og Gunn-Marie. Første kvelden på restaurant Captain Nikolas. Det var en greit sted, men ikke spesielt verken på mat eller service. Da var det mye bedre neste kvelden da vi spiste i hovedgata - hva restauranten het vet jeg ikke, men det var dekket bord på begge sider av den smale gata. Jenten som servert hadde et strålende humør og maten var helt topp. Begge kvelden ble avsluttet med Metaxa nede på bryggekanten. Den "flyvende delfinen" la fra kai kl 10.00 på tirsdagen og 40 minutter seinere la vi til kai i Katapola, den største byen på Amorgos. Vi var her for 8 år siden, men da bodde vi i Aegiali. Nå hadde vi ikke bestilt rom på forhånd fordi vi visste at det ville være nok å velge i. Blant tilbudene som ble presentert da vi var kommet i land, falt vi for presentasjonen av et hotell med navn " Voula Beach" - det lå bare et steinkast unna, inne i ei lita tverrgata fra havna - 18 leiligheter/rom ble leid ut. Synet som møtte oss var meget tiltalende: Hotellbygningen var omkranset av en hage (med stor H) - flere frittliggende leiligheter rundt selve hotellbygningen, alle med sjarmerende verandaer. Minikjøkken, kjøleskap og vifte i taket (ikke aircondition) til 30 euro pr døgn følte vi var helt greit. Da vi noe seinere oppdaget at oppslaget på rommet fortalte om at prisen var 25 euro tok vi selvfølgelig dette opp med verten. Han fikk litt problemer med å forklare årsaken: "Sometimes up and sometimes down, but it`s allright, you pay 25 euro", uttalte han med et godt smil. Neste dagen var oppslaget om priser fjernet - Ettermiddagen ble brukt til å bli litt kjent i byen som har en bydel på hver side av bukta den ligger i . Innerst er det ei "strand" som ingen andre en 6 - 7 hvite gjesser bruker til bading - her stanker det kloakk flere steder - noe burde absolutt vært gjort. Det ankommer en kjempestor båt som virvler opp sjøen når den snur inne i den trange fjorden. Vi konkluderer raskt med at dette må være hovedårsaken til kloakklukta som er meget skjemmende. På kalimera.nu har vi lest om stranda ved Eleni House - den virker heller ikke særlig tiltrekkende, men vi finner en liten restaurant som heter "Milos" hvor vi etter hvert bestiller noe å spise. "Hovmesteren" er en grand old man - "Han likner på Zorba" sier gubben. "I have been in Oslo and Bergen, many beautifull girls", forteller Zorba mens han noterer opp maten vi ønsker: "Patatos Amorgos" - lam i tomatsaus, blir vi fortalt. Hans barnebarn, en gutt i 12 - 13 års alderen dekker bordet og serverer vinen. Det er tydelig at det er en familibedrift - sønn til Zorba er kokken, ingen kvinner ser ut til å være engasjert her. Hovedretten lot vente på seg, men vi hadde det ikke travelt. Langt om lenge kom Zorba med noen godt svidde koteletter: "The boy have done a mistake", var beskjeden. Et franskt par hadde tatt i mot vår bestilling, så det så -, men vi skulle selvfølgelig få det vi bestilte, hvis vi ønsket det - og det gjorde vi. Etterpå kom det noen kraftige gloser fra kokken og den stakkars gutten ble permitert -. På vei hjem stakk vi innom bokhandelen ved siden av hotellet - her fant vi norske aviser som var 3 dager gamle - og vi kjøpte oss en greit kart over øya. Her var det beskrevet mange spennende turforslag. På terrassen vår ble morgendagens utfukt planlagt, og det ble bestemt at vi begynner med tur nr 8, som ender opp ved Cape Agihios Ilias: Der fyret ved innseilinga til byen er plassert. Det skal i følge kartet ta ca en time å gå dit ut. Etter å ha nytt en herlig frokost på den deilige terrassen legger vi i vei - den første halvtimen går vi på eselsti av god kvalitet, men så blir den smalere og smalere - og stadig blir vi i tvil om vi skal ta hit eller dit -. Mye vegitasjon med spisse pigger er det også, men vi kommer da fram etter ca 2 timer - først til et gedigent stup rett ned havet - så ned til fyret hvor det blir en liten hvil før vi gjør vendreis. Nå tar vi sikte på ei badestrand, Malezi, som ligger ikke så veldig langt unna. Her er det en liten strandpub med bambustak - det smakte utrolig godt med kald Mytos -. Det er også parasoller og liggestoler å få leie - prisen er 10 euro uansett om vi bruker den 1 time eller hele dagen, så det er ikke så rart at det bare er 2 parasoller som er leid ut -. (Prisen på Santorini var 3 euro) Vannet holdt fin temperatur, men vi mener det bar preg av å være noes forurenset helt her ute, så området rundt Katapola er ikke noe for badeløver. På veien hjem ble vi vitne til at fotballinteressen er sterkt til stede i byen, men de mangler det vesentligste: et greit sted å spille på. Like bak bystranda er det riktignok en noe som liknet en liten grusbane. Den ble brukt av de litt større guttene, men ballen gikk stadig over gjerdet og havnet uti sjøen. Inne på kaia var det de mindre barna som utfoldet seg mens en av mødrene stod vakt på bryggekanten. Hun var utstyrt med langkost som ble brukt til å få tak i ballen igjen når den rullet på sjøen. Så stakk vi bortenom Zorba og her holdt gårsdagens lille uheldige servitør på å sparke fotball mellom bordene på restaurantens uteterrasse -. Aftenens høydepunkt ble middag på "Bitsentzos" en av restaurantene på den nordlige sida av byfjorden. Maten holdt meget god kvalitet og her var det ikke kloakklukt. Men katter var det mer enn nok av - minst 6 stykker - ved nabobordet hadde en av gjestene utstyrt seg med vannpistol for å holde de på avstand -. Ikke langt unna lå baren "The Big Blue" - filmklassikeren av samme navn blir vist på TV-en på utsida - fast program hver kveld kl 21.00. Torsdagen begynner med at gubben stikker innom "supern" for å handle juice. Ikke helt våken enda tar han i døra til skapet hvor de kalde drikkene står, og da våkner han skikkelig -. Hopper høyt da han tar i metallkanten - her er det overleding. Madammen i kassa begynne å kjefte på mannen sin som straks setter seg i bevegelse, forhåpentligvis for å få tak i en elektriker. I dag er det lettskyet oppholdsvær med en ganske sterk vind, med andre ord fine forhold for en lang gåtur. Vi setter oss to mål: Først hovedstaden Chora på toppen av øya og så Agia Anna, stranda hvor deler av "The Big Blue" ble spilt inn. Eselstein oppover lia var av kjempefin standard - utsikten ble etter hvert formidabel - og synet av de hvite husene oppe i Chora var bare nydelig. Byen er også veldig sjarmerende: Trange gater, velstelt, flotte blomster, spesielt boggenvilla i mange farger og ikke minst hyggelige mennesker. Det ble inntatt lunsj på en liten trivelig kafe før vi begynte på nedstigningen til Agia Anna. Her så det ut akkurat som i 1998 - alt var som før: Klosteret Panagia Chozoviotissa henger fortsatt i fjellveggen og Utsikten over det knallblå havet og En meget bratt og svingete eselsti som fører ned til klosteret. Det har vi besøkt før. Nå setter vi kurs videre nedover fjellsida - er vi i le for vinden og sola har også kommet fram. Det er flott å bade på den lille stranda, ligge på ryggen i vannet som holder minst 25 grader og speide opp på klosteret og fjellene rundt. Vi fikk masse bakketrening denne dagen: Nå var det samme vei opp
igjen, men ned fra Chora fulgte vi en ny sti, slik at vi fikk prøvd
både tur nr 2 og 7 på det fine kartet vi kjøpte. Det
var godt med en liten strekk på senga da vi kom tilbake til hotellet.
Sommerfuglene og kolibriene som flyr rundt i hagen arbeider videre -.
Om kvelden ble det italiensk pizza - og den var meget god. Aegiali hadde nok forandret seg litt, men var fremdeles en flott by. Vi er dypt uenige med de som hevder at Katapola er den fineste byen på øya. Ikke bare selve byen, men området rundt: Flott strand (uten kloakklukt) som det er greit å bade på og sjarmerende små landsbyer i fjellsidene rundt byen. Vi valgte å vandre opp til en av landsbyene: Tholaria som er utrolig vakker - og en liten restaurant med skikkelig gresk mat - uten meny selvfølgelig. Da bussen stoppet i Chora på vi tilbake hadde fruen fått nok av greske busser og bratte fjellskråninger. Det ble apostlenes hester nedover samme eselstien som forrige dagen, før vi igjen avsluttet dagen på "Bitsentzos". På en fjelltopp en halvtimes gåtur fra Katapola ligger Minoa, en by som skal være flere tusen år gammel. Utgravningsarbeidet er ikke avsluttet. Den ble målet for lørdagens utflukt. Vi ble svært imponert over det som var gravd fram: Masse byggverk der det er blitt lagt ned mye tungt arbeide opp gjennom tidene. Da vi har gått runden på noe uframkommelige stier (uten å se mer enn et par mennesker) ankommer det en taxi. Ut kommer det noe som må være ei filmstjerne: Rosa kjole og sko med høye heler, men oppover i utgravningsområdet klatrer hun. Vår tur går videre - og snart får vi ei lita strand i sikte - her er det litt sjøgress som har drevet i land, men ellers er det både reint og fint og ikke mer enn 4 andre badegjester. På stranda diskuterte vi feriens neste etappe - vi vurderte å stoppe på Naxos, men så ble lengselen etter å komme tilbake til Nauossa på Paros så sterk at vi bestemte oss for å dra dit på søndag. Både på denne og de fleste andre utfluktene treffer vi på lokalbefolkning, både menn og kvinner, som tydeligvis har esel/muldyr som sitt viktigste transportmiddel, og vi er kommet til år 2003. Tilbake på "Voula Beach" tok vi kontakt med vertskapet - en hyggelig prat, men vi kommenterte den ubehagelige kloakklukta i deler av byen. "May be okay next year" , ble det oss fortalt. Det er en skikkelig stor båt vi går om bord i på søndagen. Ferden går via Koufonisse, og der står Sofia med sitt navneskilt og prøver å få nye leieboere, men dessverre uten resultat. Det er like før vi hopper i land -, fordi vi trivdes så godt der. Men turen går videre til Naxos, før vi ankommer Parikia på Paros ca kl 17.00. Da er det 4,5 time siden vi forlot Amorgos. Vi har bestemt oss for å ta første buss til Naoussa og forsøke å få leie rom på hotell Captain Nicolas, samme hotell som for 8 år siden. Men på kaia blir vi angrepet av alle mulige slag "haier" som har det ene tilbudet bedre enn de andre. Vi brøyter oss gjennom flokken, men så er det en kar som hevder å ha en toppleilighet som vi skal få leie for 30 euro døgnet. En del fram og tilbake, så sitter vi plutselig i en bil på vei mot Naoussa. Sjåføren heter Panos - meget hyggelig - men kjøre som et svin. Han spiller langodds på Hamarkameratene, har vært champion i go-cart og mye annet skryteprat. Vi får inspisere leiligheten som enda ikke er reingjort, men det skal bli gjort i løpet av nærmeste timen --. I mellomtida får vi sette bagasjen i et rom i kjelleren. Det har vært vanlig og levere fra seg et pass på stedene vi har vært, og det blir også gjort nå - så forsvinner Panos. Vi tar en rusletur inn til byen - ca 10 minutter - tilbake på kjente stier - og finner "Captain Nicolas" - Arsenia, samme hyggelige dama som for 8 år siden, driver fortsatt hotellet - og hun ville hatt rom til oss -. Tilbake til huset vi har leid rom konstaterer vi at leiligheten framdeles ikke er reingjort. Heldigvis treffer vi etter hvert et par tyske gutter som bor der, og de har et mobilnummer til Panos. Nå er fristen for reingjøring oversteget med et par timer - og fruen forteller han at vår avtale ikke er fulgt opp og at vi ikke vil bo der -. Omsider kom det ei reingjøringsdama - så ankom Panos - han beklagde selvfølgelig - men vi hadde bestemt oss for å flytte ned til Captain Nicolas, og slik ble det -. Gubben var selvfølgelig glad for å få passet sitt igjen - en lærepenge rikere. Først nå oppdaget at det var "a house without name" - hvem som eide og hadde ansvar for hva er ikke godt å vite -. Leilighetene hos Captain Niclas har meget høy standard - prisen på 40 euro pr døgn er helt grei. Hagen inne i bakgården er flott og det er ikke mer enn 20 meter å gå for å ta seg et bad, helt herlig. Nå var det blitt ganske seint på kvelden, så vi gikk den gamle "lysløypa" - 10 minutter seinere satt vi på en fiskerestaurant på bryggekanten. Menyen ble makrell og sardiner - hvitvin og ouzo - og planlegging av morgendagen står som vanlig på dagsorden. Da blir det først buss til fjellbyen Lefkes og så å gå en gammel bysantrisk militærvei til Prodromos. Vi rusler en tur i den meget sjarmerende byen før vi finner veien tilbake til hotellet vårt. For å komme til Lefkes må vi først ta en buss til Pariklia - og så må vi vente en god time før det går buss videre. Vi rusler rundt i denne byen, men finner den langt mindre tiltrekkende enn Naoussa, hver sin smak for det er tydeligvis mange flere turister her. Vi finner en aviskiosk som selger norske aviser som bare er 2 dager gamle. Bussturen til Lefkes tar ca 30 minutter - mye fint å se på veien. Lefkes åpenbarer seg så som et flott syn i det frodige terrenget. Rusleturen i de trange gatene er ubeskrivelig. Etter hvert finner vi den gamle militærveien som skal føre oss til Marpissa. Vi har gått på mange flotte stier i ferien, men denne er nok vinneren. Akkompagnert av gresshoppenes spesielle sang drar vi oss nedover mot kysten. Først til Prodromos, så til Marpissa hvor vi finner en bussholdeplass. Tilbake på hotellet blir det antrekk badetøy og en lang svømmetur før en liten siesta. Vi har sett oss ut en liten lokal restaurant denne kvelden, og hummeren som blir servert smaker fortreffelig. Nå begynner dessverre ferien og dagene på Paros å nærme seg slutten - og vi vil gjerne ha med oss en dagstur til Delos og Mykenos. Billetter får vi kjøpt inne i byen. Båten legger fra kai klokken 09.00 tirsdag morgen. Første stopp er Delos, hvor vi har 3 timer til rådighet. En stor gjeng greske pensjonister var også med, men de skulle videre til Tinos. Praten dem i mellom gikk svært livlig - et artig skue for oss nordboere -. Delos står på Unescos liste over verdens arven. Her er det gravd fram marmorsøyler, boliger og utrolig mange forskjellige gjenstander fra flere tusen år tilbake i tida. Det var veldig interessant å vandre rundt i området og inne på museet. Mykenos var derimot en skuffelse: Kloakklukt på bystranda, riktignok ikke så ille som i Katapola, men det fristet ikke til bading for oss. Byene virket skitten og prisene på restaurantene var betydelig høyere enn på de andre øyene vi var. Byen hadde nok de samme trange gatene som andre steder, men de var langt fra frie for motorisert ferdsel, både av to- og firehjulinger. Byen er jo kjent for å være samlingssted for homser og lesber, men bybildet bar ikke preg av det. Et sjarmerende trekk i bybildet var et par meget tamme pelikaner som oppholdt seg på bystranda. De blir nok festet til mange filmruller i løpet av sommeren. Tilbaketuren med båten bar preg av at de greske pensjonistene hadde hatt en hyggelig dag på Timos, og kanskje drukket et par ouzoer -. Iallfall var stemningen på topp - allsang hele tiden. Gubben rakk et lite kveldsbad før vi gikk på søk etter en ny og forhåpentligvis god restaurant. Vi fant den litt tilbaketrukkent inne i byen - navnet var "Dirfis" og de hadde stefado, vår favorittrett, på menyen. Den hyggelige kvinnelige hovmesteren fortalte oss at restauranten hadde fått navnet etter et fjell på øya Evia. Det fikk oss til å tenke tilbake til vår første Hellas-tur i 1985 fordi den gikk til denne øya. Hadde vært morsomt å dra tilbake til Peffki som byen heter, men det får vente til en annen gang - ingen norske reiseoperatører har den nest største øya i Egeerhavet på programmet - men det er sikkert mulig å finne en båt på Skiathos som går dit. Onsdag våkner vi av at en grønnsakbil ankommer hotellet - dagens tilbud blir annonsert i høye toner - og handel blir det. I dag er det badestrender som er målet med turen, først i retning Langerei, men før vi kommer så langt, så finner vi ei lita idyllisk strand hvor vi tilbringer et par timer. Langerei er ei flott strand, men her er det nudistene som er i flertall. Videre til Santa Maria som er fri for nudister. Her er det også en restaurant som serverer oss en grei liten lunsj, før vi følger veien tilbake til hotellet. I kveld vil vi tilbake til en noe luksuriøs restaurant i en flott hage inne i byen - den heter "Pervolaria" - og har ikke forandret seg nevneverdig på siste åtte årene. Her henger det digre drueklaser i taket - sitrontrær og mye annet er det også der. Maten blir tilberedet meget delikat, men den koster jo litt mer enn normalt. Torsdagen må vi dessverre pakker ryggsekkene og si adjø til Arsenia. Buss til Pareklia - båt som koster 10,20 euro videre til Santorini hvor vi ankommer etter ca 3 timer. På kaia blir vi selvfølgelig møtt av Pàris - som alltid i godt humør. Han forteller oss blant annet at han er sysselsatt som fisker om vinteren. Han eier en fiskebåt, og sammen med mannskap på 2 fisker han fra november måned. Framme på hotellet beklager Julia at vi nok en gang blir henvist til rom i kjelleren, men lover oss rom med veranda neste dag. På tavernaen foran det hjerteformede svømmebassenget på Honeymoon treffer vi Janne Eklund, redaktøren av kalimera.nu Det blir en hyggelig prat og vi får også hilse på kona som heter Camilla. I kveld skal vi til Oia for å se på solnedgangen. Bussen blir etter hvert stappfull - en liten billettør klarer med nød og neppe å manøvrere seg mellom passasjerene som står i midtgangen - her er det ikke snakk om maksimumsantall. Så kommer det av alle ting på en billettkontrollør. Mange får nervøse rykninger, men finner etter hvert billetten sin - vi registrerer ikke noen som blir bøtelagt. I Thira må vi bytte buss - ankommer Oia i god tid før den magiske solnedgangen - men mange skuelystne har allerede inntatt de beste plassene. Vi finner etter hvert en restaurant med grei utsikt - og etter å ha spist god mat, så kommer desserten i form av en flott solnedgang, men den var nå like fin på Anafi, synes nå vi da -. Vi har sett oss ut en sti som bærer oppover fjellsida fra Perissa mot gamle Thira, og her er vi på tur på fredagen. Etter hvert så har vi kommet ca 350 meter over havet - en fantastisk utsikt - og utgravningene av den gamle byen foregår framdeles. Et arbeidslag på 4 personer jobber seg sakte men sikkert nedover i jordlagene - sikkert en spennende jobb, men svært varmt vil vi tro. Turen går videre nedover eselstien på andre sida av fjellet - og så ankommer vi byen som heter Kamari. Den bærer preg av å være svært så turistifisert, så det er nok ikke stedet for oss, men vi må jo prøve stranda. Parasollen og solsengene koster 7 euro - på andre sida av fjellet (i Perissa) koster det samme 2 euro nå. Det er tydelig at markedsmekanismen, tilbud og etterspørsel, bestemmer prisene også i Hellas. Her får vi også tak i norske aviser - og her er de bare en dag gamle - Turen hjem igjen går med badebåten - det er ikke mange minuttene før vi vasser i land i Perissa. Den siste kvelden blir selvfølgelig tilbrakt hos Pàris og Julia - som vanlig med god mat - og så litt ekstra drikke - Lørdag blir vi kjørt til flyplassen - tre flotte uker ligge bak oss - mange hyggelige opplevelser. Det er enighet om at alle øyene har vært positive å besøke, men Paros går nok av med seieren. Det store minuset er generelt dårlig renovasjon på alle øyene - ingen kildesortering - søppel som flyter - og kloakklukta på Amorgos trekker også ned på ei ellers meget attraktiv øy. Honeymoon Hotell var et greit sted å starte og avslutte ferien, men vi er skuffet over den sterkt varierte standarden på rommene. Dette kompenseres av et fantastisk hyggelig vertskap og god mat. Hälsningar Kjell og Brit Olsen |
|
|
Anafi på Kalimera » |
HEM |
SÖK |
FORUM |
E-GUIDER |
BOKA HOTELL |
BOKA BÅTBILJETT |
BOKA HYRBIL |
|
© 1997-2020 Janne Eklund/Kalimera |